Recently in Bøker Category

testing...

Jeg tror Mindswap av Robert Sheckley er en av de første SF-bøkene jeg kjøpte, dvs. at jeg først leste den da jeg var 13-14 år gammel. Jeg aner ikke hva jeg fikk ut av boka den gangen, neppe noe særlig.

Etter denne gangens gjennomlesning er jeg overbevist om at store deler av boka er skrevet i LSD-rus og at leseren bør være det samme for å få fullt utbytte av den. Den starter som en relativt tradisjonell om enn noe skrudd SF-krim-historie rundt kropps-timeshare og et underskudd på kropper, men tar etterhvert av i alle slags merkelige retninger. Jeg helte i meg en flaske vin før jeg leste den siste delen og selv om det meste er mer fornøyelig med en flaske vin innabords var det ikke sterke nok saker til å få meg og Mindswap på bølgelengde.

Ganzer-egget er den ene figuren som stråler i denne boka, og de få sidene med det kan kanskje forsvare en plass i bokhylla. Coveret er også kult.

Jeg har kjøpt og lest science fiction siden tidlig på 70-tallet, og endte etterhvert opp med alt for mange bøker i kasser og hauger på loftet. For noen år siden tok jeg en skikkelig opprydning i alt dette og kvittet meg med en hel del, men en del hyllemeter ble stående igjen -- noen fordi jeg vet at jeg vil ta vare på dem -- andre fordi jeg ikke kunne huske å ha lest bøkene i det hele tatt.

Samtidig har jeg en nattbords-bunke med skal-leses-bøker som er større enn nattbordet og ikke viser tegn på å bli mindre. Så jeg har tatt med meg en del av disse gamle bøkene opp på hytta for å lese dem der og vurdere om de er noe å ta vare på videre.

The Coming of the Quantum Cats er ingen spesielt gammel bok til å være fra "gamle bøker"-bunken min, den utkom i 1986. Når jeg ikke husker den igjen fra første gjennomlesning er det nok først og fremst fordi den er høyst forglemmelig. Temaet er parallelle universer og Pohl skisserer noen varianter over temaet "USA i 1983" som er interessante nok i seg selv, men finner ikke noe vettugt å bruke disse universene til annet enn en flat og flau røverhistorie. På tross av alle involverte dimensjoner forblir bok, personer og plott todimensjonale tvers igjennom. Skal jeg ta vare på noe av Pohl i "skikkelig SF"-samlingen min blir det heller Gateway-bøkene.

Egentlig er jeg en ihuga hardcore hitech science fiction-elsker. Jeg synes bare ikke det er videre gøy lenger. At jeg skulle kunne vokse ut av Asimov og Niven og Heinlein og en dag synes at det var mer morro å lese fantasy enn "skikkelig" scifi, det er noe jeg for 20 år siden ville funnet totalt utrolig.

Men så sitter jeg nå her da.

Det startet med Glenn Cooks Black Company-serie. Det lå en bunke av dem på kontoret til Knut Borge (de som lurer på hvilken Knut Borge det er kjenner ham ikke). Så jeg lånte et par. Og kom rødøyet tilbake neste morgen etter mer.

Etter noen dager var kompaniet i en skikkelig cliffhangersituasjon i det jeg slapp opp for bøker. Det var da Knut fortalte meg at det ikke var skrevet fler, at Cook visstnok hadde hatt et manus klart for neste bok men så kastet det og begynt på nytt.

Cold turkey. Grusomt.

De resterende tre bøkene kom etterhvert, med noen år mellom hver. Men ingen av dem var bra. Kanskje fordi de ikke var bra, men kanskje også fordi skuffelsen var så stor dengang jeg var midt i eventyret og det så stoppet.

Nå er jeg der igjen. Søren også.

For et par år siden gikk jeg gjennom en liste over "Tidenes 100 beste Science Fiction-romaner", og kjøpte 10-12 av de bøkene på topp som jeg ikke hadde lest. Noen av dem fenget umiddelbart og ble slukt, andre havnet på bakbrenneren. Sånne som du tar frem nå og da, leser fire-fem sider i, rynker på nesen og sier "var dette noe bra da?", og slenger tilbake på hylla.

En av disse bøkene var A Game Of Thrones av George RR Martin, bok 1 i hans Song Of Ice And Fire-serie. I løpet av to år leste jeg meg gjennom de første par kapitlene av den, tre-fire sider i slengen. Den havnet i hylla hver gang.

Helt til for en uke siden. Jeg plukket den frem, som så mange ganger før, bladde meg fremover til der jeg slapp for fire måneder siden, og leste. Plutselig begynte det å bli lyst ute, og jeg var på side 250.

En helt fantastisk bok. Og hva finner jeg ut deretter? Joda. Song Of Ice And Fire er slett ikke ferdig. Serien er planlagt å ha seks bøker, og bare tre av dem er utgitt ennå. Bok nummer fire er planlagt utgitt i september 2003. (Hardcover-versjonen er allerede ute, men jeg er en innbitt paperback-fan.)

Så her det gjelder det å lese sakte for å slippe abstinensen som traff meg med The Black Company.

Heldigvis har jeg mange sider foran meg - A Game of Thrones er på 835 sider, og jeg har fremdeles ca. 100 igjen. Så kommer A Clash of Kings (1009 sider), A Storm of Swords (992 sider), og i september kommer altså A Feast for Crows på 704 sider.

Yum.