Alene i godt selskap - blarsens blogg

Skal det være nødvendig å være så sint?

2011-01-28T08:27:35Z

En del har fått med seg at jeg har hatt visse problemer med mobiltelefonen min og tilbehøret som jeg kjøpte fra Moobi via Tele2's nettbutikk.

Etter å ha gått alt for mange runder i ringen med Moobis supportavdeling uten å få den servicen jeg mener at jeg burde ha fått skrev jeg for to dager siden et klagebrev av, kan det påstås, episke proporsjoner. I tillegg publiserte jeg brevet på bloggen min, og la inn en link til det på Tele2's Facebook-side. ("Faen, jeg er glad vi ikke er uvenner" sa dattera mi etter å ha lest bloggpostingen.)

Den gode nyheten er at det virket. Innen et døgn fikk jeg et svar med beklagelser fra Moobi og i ettermiddag ankommer trolig nytt minnekort.

Og siden Moobi gjør et forsøk på å rydde opp så bør jeg vel gjøre det samme.

Så: Tror jeg virkelig at Moobi-ansatte er amøbehjerner? Nei. Tror jeg at de har fungerende hjerneceller? Absolutt. Tror jeg at de gjør sitt beste for å gi folk god service? Ja, det tror jeg.

Hvorfor skar deg seg så grassat i mitt tilfelle?

Det har seg sånn at en av tingene jeg kan er å skru på sånne systemer som supportavdelinger verden over bruker i jobben sin(*). Og det vil si at jeg også vet litt om hvordan supportavdelinger jobber.

Hvis supportavdelingen hos Moobi ligner på andre så vil det si at de ansatte der jobber under høyt press og med knappe tidsmarginer. Dagen tilbringes foran en skjerm og en telefon, hvor målet er å ta i mot og behandle kundehenvendelser så raskt som mulig. De måles på hvor lang tid de bruker pr kunde, og avdelingen har krav på seg om hvor lang tid det maksimum skal gå før kunder har svar på mail, før telefonen tas, før en sak løses etc.

Svært mange saker løses ikke av supportmedarbeiderne selv, for mye fungerer de bare som en router som kaster et blikk på en sak, vurderer hvem som skal ha den og sender den videre. Mange saker befinner seg på skjermen i bare noen sekunder før de suser videre til neste ledd i kjeden. Arbeidsdagen består av en kø med uhåndterte saker som ligger der på skjermen og blir rødere og rødere for hvert sekund som går, og jobber man ikke fort nok blir køen lengre og lengre og sjefen surere og surere. Hvis du har lyst til å gi en supportavdelingsmedarbeider hjerteinfarkt kan du liste deg opp bak ham og hviske "brutt SLA".

Raskt eller grundig. Velg en, for du kan ikke få begge to. Og i arbeidsmiljøet jeg beskriver over er det garantert raskt som vinner, hver gang. Skal det gå raskt har man ikke tid til å sette seg inn i historikken for hver kunde som tar kontakt, spesielt ikke i de kompliserte sakene der det er en del historikk å forholde seg til. Samtidig er det nettopp i de kompliserte sakene man trenger å sette seg inn i historikken, hvis ikke blir det fort "god dag mann, økseskaft" ut av det. God support er en balanse mellom raskt og grundig. Og blir balansen feil blir supporten dårlig.

Så jeg tror ikke det er de enkelte ansatte i Moobi som er problemet, men kulturen i supportavdelingen i Moobi - som jeg tror de deler med mange andre supportavdelinger.

Hvorfor brukte jeg da så mye energi på å drite ut de ansatte i Moobi i klagebrevet mitt? Kan det, for å låne Knutsen og Ludvigsens udødelige ord, være nødvendig å være så sint?

Dette var ikke et brev som ble skrevet i raseri. Jeg var forbanna, jada, men brevet var vel gjennomtenkt. Det ble kladdet, skrevet med omhu og korrekturlest. Form og ordbruk hadde et mål: å bli lagt merke til. Dette skulle ikke være noen tvil for den som fikk brevet opp på skjermen om at dette var noe som krevde oppmerksomhet. Og det virket.

Men det hadde jo vært mye bedre om jeg hadde fått denne graden av oppmerksomhet tidligere i prosessen. Og det er sikkert en del ting jeg kunne gjort selv for å forhindre de siste tre månedenes frustrasjoner. Her er en del ting som jeg kommer på:

Jeg kunne handlet i butikk. "Da hadde du hatt noen å kjefte på," sier kollega Tore. Men han er selger og liker sånt. Jeg er programmerer, konfliktsky geek og tidvis situasjonsbetinget autist. Netthandel er nå en gang min greie.
Jeg kunne ringt Moobi i stedet for å sende dem mail, i alle fall ved andre gangs reklamasjon. Det er godt mulig at det hadde ført til en raskere løsning. Men se #1.
Jeg kunne brukt angrefristen. Ved netthandel har jeg 14 dagers angrefrist. I det jeg oppdaget at det var noe som helst galt med det jeg hadde kjøpt så kunne jeg rett og slett sendt alt tilbake og hevet kjøpet. Og så kjøpt nytt, enten samme sted eller et annet. Dette tenkte jeg på ca. tre timer for sent..
Jeg kunne vært sintere til å begynne med. Dette tror jeg faktisk ville ha virket. De første tre klagene mine var saklige og høflige (IMHO). De ble lest men ikke lagt merke til. Hadde jeg vært dritforbanna og spydig fra dag 1 så tror jeg at jeg hadde fått bedre service. Men skal det være nødvendig å være så sint?

Det kan virke sånn. Og det er synd.

(*)Sånne systemer kalles ofte callcenter-systemer og er laget for å effektivisere håndtering av kundehenvendelser over telefon, mail og andre kanaler. Systemet jeg kan en del om heter HP ServiceCenter og er et Service Management-system, dvs. et callcenter-system på stereoider som inneholder både callcenter-funksjonalitet og støtte for alle de andre prosessene som defineres i ITIL-standarden. ServiceCenter er et utgammalt beist av et system som er så sært at det kan få en programmerer rent fnisete, selv i edru tilstand.

]]>

Kan det være nødvendig å være så sint?

Må man være det?

Må man skjenne så lenge før det er blitt nok?

Hva godt kan bli av det?

Kan det være nødvendig å rope så fælt,

så spesielle ord?

Daske neven i bordet så koppene flyr

dit kaktus og pepper gror?

Kan det være nødvendig å være så sint?
Må man være det?
Kan det være nødvendig å være så sint,
så sint som jeg var nå?

(fra Juba Juba, Knutsen & Ludvigsen 1983)

Kjære Moobibot

2011-01-25T08:13:15Z

Oppdatering: Klagebrevet under fungerte, og Moobi ga problemene mine til slutt den oppmerksomheten de burde ha hatt fra starten. Jeg lurer fremdeles på om det skal være nødvendig å være så sint for å bli sett.

Date: Tue, 25 Jan 2011 09:13:06 +0100 From: blarsen To: Subject: Fjerde gangs reklamasjon på ordrer 9007657.

Kjære Moobibot.

Dette brevet er ikke ment for deg. Det inneholder sakasme, ironi, banning og andre avanserte språklige virkemidler som er ment for mennesker. Kan du være så snill å videresende det til et menneske?

Hvis du mot formodning skulle være et menneske ber jeg om unnskyldning. Kan du være så snill å gi brevet til sjefen din eller en av dine kollegaer som innehar et sett med nominelt fungerende hjerneceller?

Sånn. Har jeg oppmerksomheten din nå? Leses dette av en levende vesen hos Moobi som er i stand til å lese tekst, oppfatte innholdet og tenke på hva det innebærer? Flott. Da kan jeg starte. Kremt.

Hva i HELSIKE er det egentlig dere driver med?

Den tiende november 2010 betalte jeg dere 3.413 kroner for en mobiltelefon, en skjermbeskytter og et 32GB micro-SDHC. I 76 døgn har jeg forsøkt å få dere til å levere meg det jeg vitterlig har betalt dere for. Dette er faen hakke steike meg den FJERDE gangen jeg skriver til dere for å klage på leveransen. Til nå har jeg prøvd hardt å opptre som en saklig, tålmodig og fornuftig kunde. Siden det tydeligvis ikke virker har jeg denne gangen, som du kanskje merker, lagt meg på en litt annen linje.

Siden dere tilsynelatende ikke er i stand til å se på historikken til en kunde skal jeg som en ren service (et ord dere kanskje ikke er spesielt bekjente med, beklager hvis det skaper forvirring) til deg gi en kort oppsummering av hva som har skjedd til nå i denne tragikomedien av en servicesak (sorry, igjen).

Den FØRSTE gangen jeg sendte den defekte telefonen og det defekte SD-kortet inn til dere ble begge videresendt til mcare som så igjen sendte dem tilbake til meg uten å ha gjort det spøtt med dem. Da ble jeg ikke imponert.

Den ANDRE gangen jeg sendte den defekte telefonen og det defekte SD-kortet inn til dere ble begge igjen videresendt til mcare som denne gangen faktisk reparerte telefonen (hurra), men sendte det defekte SD-kortet tilbake til meg med beskjeden "Minnekortet som kunden sendte inn er tilsynelatende defekt, men siden dette ikke er en original tilbehørsdel til Samsung (den følger ikke med i salgspakken) så må kunden reklamere på dette hos forhandleren han kjøpte minnekortet hos. Dette er ikke tilbehør vi fører.". Det er litt imponerende. Spesielt den biten hvor mcare tydeligvis er ute av stand til å kommunisere med Moobi annet enn via en stadig mer misfornøyd kunde.

Den TREDJE gangen jeg sendte det defekte SD-kortet inn til dere presterer en eller annen amøbehjerne hos dere søren meg å sende det til mcare ENNÅ EN GANG, selv om beskjeden over var med i min tredje reklamasjon på leveransen. Kortet kom, ikke fullstendig uventet, tilbake til meg uten at noe er gjort med det. Beskjeden som fulgte kortet fra mcare var denne gangen "Denne type tilbehør er ikke i vårt byttesortiment fra Samsung. Bytte av minnekort skal rettes mot leverandør/forhandler. Vi kan kun behandle tilbehør som følger med i salgspakker (lader, handsfree, etc.)". Nå er jeg skikkelig imponert, men slett ikke på noen god måte.

Beklager at lista over er litt lang, men det er ikke min skyld. Hvis det er vanskelig å holde tråden gjennom hele lista anbefaler jeg at du slår av iPoden litt, glemmer Facebook i noen sekunder, henter en kaffe og prøver igjen. Etterhvert går det nok bra, skal du se. Ja, jeg tilstår: det siste der var ironi. Egentlig har jeg liten tro på at du får det med deg i det hele tatt. Be gjerne om hjelp av en venn.

Jeg regner med at oddsene er svært gode for at jeg nå (a) må vente en uke på at dere skal sende meg en til av de derre teite konvoluttene deres og at dere (b) så bruker to uker på å motta SD-kortet mitt og videresende det til mCare og at mcare (c) så bruker nok en uke på å sende det tilbake til meg og at jeg (d) om en måned nok en gang sitter her med et SD-kort som fremdeles ikke fungerer.

Hva jeg gjør da er jeg ikke helt sikker på. De innlysende valgene er advokat, Forbrukerrådet, FBI og "TV2 hjelper deg". Kanskje jeg skal sette saken ut på anbud? Vi får se.

Med så definitivt absolutt ikke vennlig hilsen

Bjørn Hell Larsen
Øvre Strandgate 39
4005 Stavanger

På vei til jobb i dag hadde jeg fire nær-røven-opplevelser

2010-12-13T07:23:31Z

... og hele turen ble en øvelse i sinnsro og veloverveide bevegelser.

Når man går sånn i slo-mo får man tid til å tenke, og selv om en del av tankene er av typen "hvor setter jeg foten nå, la meg prøve her, Å NEI!, NÅ SKLIR JEG!, AU!, nei, puh, det gikk visst bra, hvor setter jeg foten nå da?", og så videre, så blir det litt til overs.

Og i dag brukte jeg tiden jeg hadde til overs til å tenke på haiku, denne japanske diktformen på sytten stavelser fordelt over tre linjer på formen 5-7-5.

Og før jeg kom frem hadde jeg kommet opp med

Stavanger morning

December cobblestones

thinly glazed with ice

Så det så.

Når 2 blir 7

2010-12-02T20:07:32Z

Ok, denne er litt nerdete. Hvis du ikke er nerdete så får du lese noe annet - eller skjerpe deg.

En gang på starten av 80-tallet studerte jeg på Blindern og hadde bijobb som lukevakt.

"Luka" var en .. luke .. i kjelleren i matematikkbygningen (Niels Henrik Abels hus) på Blindern der deltidsansatte informatikkstudenter svarte på spørsmål rundt bruk og programmering av universitetets DEC-10-anlegg. Det var ofte stille, spørsmålene var som regel trivielle, og vi hadde god tid til å jobbe med våre egne studier innimellom besøkene vi fikk.

De mest utfordrende oppgavene våre pleide å være folk som kom innom med et program og mente å ha funnet en "feil i systemet" - dvs. at programmet deres gikk feil ikke på grunn av noe de selv hadde gjort men en feil i selve maskinen. Disse oppgavene var ikke utfordrende fordi vi måtte finne frem til feil i DEC-10. Neida, de var utfordrende fordi skylden alltid lå hos personen som kom på besøk, og det var vår jobb å (a) finne feilen og (b) hjelpe vedkommende, begge deler uten at han eller hun ble dødelig såret eller fornærmet over å ikke bli trodd.

Men den gangen jeg skal fortelle om nå var annerledes, selv om jeg selvsagt ikke visste det til å begynne med.

En nydelig høstdag satt jeg der på min plass i Luka i underetasjen i mattebygget, og fikk besøk av en statistiker som var skikkelig frustrert. Han fortalte at han hadde rekompilert et av programmene sine med den nye FORTRAN-77-kompilatoren, og nå påsto programmet av 2 var 7.

Jeg sukket litt innvendig, forberedte meg mentalt på en halvtime med kombinert debugging og diplomati, og ba om å få se hvor problemet oppsto. Statistikeren dro opp av veska si to papirbunker, den ene en utskrift av programmet, den andre en utskrift av dataene programmet genererte.

Vi tittet på de to papirbunkene, sammenlignet operasjoner og resultat. Jeg sa "det kan da ikke stemme". Han sa "akkurat". Jeg klødde meg i hodet. Han hadde allerede bare flekker.

Det var et stort, stygt og fælt program, sånn som FORTRAN-programmer skrevet av ikkeprogrammerere pleier å være. (FORTRAN-programmer skrevet av programmerere er gjerne litt bedre). Det var massevis av obskur logikk der. Det hyppigst brukte uttrykket var GOTO. Det var på ingen måte klart for en ikke-statistiker hva programmet egentlig gjorde.

Men en ting var helt klart: her var det noe hakke steike gæli - og det var ikke lett å se hvordan det skulle kunne være statistikerens skyld.

Et sted langt langt nede i programmet skrev det ut en del kontrolldata som skulle brukes av et annet program, og en av linjene i programmet så sånn ut:

WRITE (7,1102) 2

På FORTRANsk betyr dette "skriv ut tallverdien 2 til filen åpnet på kanal 7 med hjelp av formatteringsanvisningen du finner på linje 1102".

Så tittet vi bort på papirbunken som viste hva programmet hadde skrevet ut på dette punktet. Og joda, der sto det "7". Jeg klødde meg litt mer i hodet.

Det ble fort klart at dette ikke var noe jeg kunne finne ut av i en fei, så jeg fikk en elektronisk kopi av programmet sånn at jeg kunne kjøre det selv, sammen med en oppskrift på hvordan det skulle brukes.

Om ettermiddagen stengte Luka, men jeg ble sittende utover kvelden, for dette var noe jeg bare måtte finne ut av. Jeg kompilerte programmet, linket det, lastet inn DEC-10-debuggeren DDT og satte i gang.

Og etter noen timer kvalitetstid foran VT100-terminalen kunne jeg konstatere at statistikeren hadde rett: Han hadde kommet over en feil i systemet - eller rettere sagt i den nye FORTRAN-77-kompilatoren.

Og her er hva som foregikk - i all sin grusomhet om enn noe forenklet (av både pedagogiske og hukommelsesmessige årsaker..):

Kompilatoren var smart nok til å optimalisere bruk av konstanter. Det vil si at dersom tallverdien 2 var i bruk flere steder i programmet så la den tallverdien 2 på ett sted i hukommelsen, og refererte til denne konstantverdien fra alle stederi programmet som trengte en 2.
Ett sted i programmet fantes det en subrutine som var definert noe ala SUBROUTINE FOO(BAR). Når man kaller subrutiner i FORTRAN så overføres parameterne "by reference" - konsekvensen av dette er at en subrutine kan endre parameterverdier med å endre dem lokalt. Subrutinen FOO i programmet gjorde dette, den endret BAR til å være BAR+5.
Et annet sted i programmet fantes subrutinekallet FOO(2).
Etter at punkt 3 var utført var minneverdien som egentlig skulle vært en konstant 2 blitt endret til 7.
Noe senere kom programmet til WRITE-uttrykket som skulle skrive ut 2. Dette skrev ut det som lå i minnet der kompilatoren hadde plassert "2", men der lå det nå 7.
Ikke syt, jeg sa at dette var nerdete.

Kompilatorfeil! Hvem skulle trodd det.

I statistikerens program var det enkelt å komme opp med en workaround: I stedet for å kalle FOO(2) lagde vi en variabel X, satte X til å være 2, og kalte FOO(X). Da ble X endret men det gjorde ikke noe siden den ikke ble brukt til noe annet.

Den egentlige feilen - i kompilatoren - ble løst noen måneder senere med en oppdatering fra Digital. Jeg husker ikke helt hva rettelsen besto av, men på andre maskintyper er det vanlige å skrivebeskytte de delene av hukommelsen hvor man legger konstanter (og programkode). På Unix ville statistikeren f.eks. fått en (for ham) helt uforståelig "segmentation fault" (SIGSEGV) når han prøvde å kjøre programmet sitt.

Det er etterhvert blitt ganske mange år siden sist jeg så innsiden av et FORTRAN-program, og det er jeg stort sett bare glad for.

Hvordan få seg en Samsung Galaxy S som fungerer som den skal

2010-11-19T22:41:09Z

Hvis du har en Samsung Galaxy S og ikke har installert "lag fix" på den så har du en telefon som er vesentlig dårligere enn den trenger å være. I så fall bør du lese videre.

Det finnes treige mobiltelefoner og det finnes raske mobiltelefoner, og det går an å leve med begge deler. Det det IKKE er mulig å lære seg leve med er inkonsistente mobiler, dvs. sånne som bruker 2 sekunder på noe den ene gangen, 8 sekunder neste gang du gjør det samme, og deretter 2, 3, 9, 4 og 5 sekunder. For å bruke en dings som en mobil skikkelig så trenger vi forutsigbarhet, det er det som hjelper oss til å kunne automatisere bruken og lar oss gjøre sånt som å sjekke email eller slå opp noe på Wikipedia med noen tastetrykk og uten å måtte nifokusere på hva som står på skjermen eller hvor vi skal trykke neste gang.

Jeg er en av dem som hadde en iPhone 3G i sommer, da Apple tvang på oss en oppgradering til iOS4. Det vi fikk med på kjøpet var nettopp uforutsigbarhet og responstider som varierte. På toppen av det hele lot Apple oss ikke nedgradere tilbake til forrige versjon heller - det var mulig men krevde ikke-Apple-godkjente spesialtriks.

Dette var en av mange grunner til at jeg bestemte meg for at jeg ikke vil ha flere Apple-produkter. Når jeg skulle ha meg en leseplate så ble det en Kindle (dritbra saker), og jeg bestemte meg for at jeg skulle ha en Android-telefon.

Etter masse lesing av anmeldelser, heftige vurderinger og et par ombestemmelser endte jeg opp med å kjøpe meg en Samsung Galaxy S fra Tele2.

Det gikk bare tre dager fra bestilling til jeg hadde pakke i posten.

Å komme i gang med Android er ganske enkelt dersom man er vant med iPhone fra før - spesielt med Samsungen som har et mer iPhone-lignende grensesnitt enn andre Droider. Etter et par dager med knotting hadde jeg fått satt opp telefonen som jeg ville, og hadde lastet ned de applikasjonene jeg var vant til å bruke på iPhonen pluss en del til. Da kom sjokket.

Galaxyen er på papiret MYE raskere enn min to år gamle 3G, men plutselig begynte den å oppføre seg ganske så likt. Alt gikk i rykk og napp. Forsøk på å åpne en app resulterte i en svart skjerm som hang i 5-10 sekunder. Etter noen minutter med frustrasjon virket plutselig alt bra igjen - i et minutt eller to - og så var det på'n igjen. Å trykke i et input-felt gir normalt tastatur nederst på skjermen etter et sekund, men her tok det 5. Eller 8 eller 3 eller 1 - akkurat sånn oppførsel som får blodtrykket opp og bannordene frem.

Så her måtte jeg finne ut hva som foregikk. Og etter en stund på Google er dette hva jeg fant:

Galaxy kommer med internt minne for lagring av programdata. Samsung har i sin uendelige visdom brukt et egetutviklet filsystem kalt RFS (Robust File System) på dette minnet. Problemet er at dette filsystemet ikke er spesielt .. robust. Eller rettere sagt er det totalt uegnet for bruk i et multitaskingsystem som Android - uansett hva Samsung selv påstår. Blant annet finnes det ingen buffering i RFS, og hele disken låses i det en prosess prøver å skrive til den. Resultat: uforutsigbar ytelse.

Det hjelper litt på ytelsen å restarte telefonen, men det er bare fordi RFS-filsystemet på toppen av det hele blir korrupt etter en stunds bruk, og dette ryddes det opp i ved reboot.

Men det kule er jo at Android er et Linux-basert open source-prosjekt, og flinke folk kan komme opp med smarte løsninger på de problemer som dette. Og det har selvsagt skjedd her også.

Det jeg også fant da jeg googlet etter informasjon om problemet var løsningen på det, og etter et par timer med fikling har jeg nå en telefon som er dønn stabilt lynkjapp. Det er nesten vanskelig å tro at det er samme telefonen som jeg startet med. Nå har jeg fått det produktet jeg trodde jeg opprinnelig kjøpte.

Det er jo synd at Samsung leverer fra seg sekunda vare, men så lenge hardwaren er ypperlig og løsningen på programvareproblemene er lett tilgjengelig så får det gå. Vi får håpe at de svelger et par kameler etterhvert, erkjenner at de virkelig har et problem, og løser det med en offisiell fiks som kan spres til også de som er for teknofobe til å prøve på løsningen jeg beskriver under.

Så, hvis du har en Galaxy S, ønsker deg en Galaxy S som er så bra som den egentlig burde være og ikke er redd for å utføre polikliniske inngrep, følg disse stegene:

1. Oppgrader først telefonen til Android 2.2 Froyo hvis du ikke alt har gjort det. Dette må gjøres med hjelp av Samsung Kies på en Windows-maskin.

2. Last ned SuperOneClickv1.5.5-ShortFuse.zip fra http://forum.xda-developers.com/showthread.php?t=803682, pakk ut, start programmet, slå på "USB Debugging" i telefonen (Settings > Applications > Development > USB debugging), koble den til maskinen, klikk "Root" i SuperOneClick. Burde funke uten videre på Windows - jeg gjorde dette på Linux og endte opp med å måtte gjøre noen steg manuelt - masse mer info i diskusjonstråden i linken over.

3. Restart telefonen og verifiser at du har fått appen "Superuser". Da er telefonen "rootet".

4. Last ned OCLF.2.2.8.apk fra http://forum.xda-developers.com/showthread.php?t=784691, installer på telefonen og kjør. Klikk "Install EXT2 Tools" og la den gjøre seg ferdig. Klikk "OneClickLagFix V2.2+" og la den kjøre ferdig. Aksepter defaulten på spørsmålet om memorystørrelse. Tror den rebooter telefonen til slutt.

5. Hvis ikke, slå den av og på selv.

6. Ha en mye raskere telefon.

Siden det kan finnes amerikanere som leser norsk får jeg vel komme med en advarsel: Beskrivelsen over innebærer å "roote" telefonen din, dvs. å la programmer gjøre endringer i systemprogramvaren på den. Amerikanere påstår at å gjøre dette "voids your warranty". Jeg aner ikke om det er tilfelle i Norge - selv om jeg tviler på det, men jeg vet at uflaks eller Kilroy kan føre til at du ender opp med en telefon som ikke fungerer. Hva du enn gjør med denne beskrivelsen gjør du selvsagt på eget ansvar. Det funket som nevnt bra for meg.

Men dette MÅ du vite før du prøver denne operasjonen: Det denne fiksen gjør er å flytte dataene dine fra en RFS-partisjon til en EXT2-partisjon (som faktisk ligger inne i RFS-partisjonen). En gang i fremtiden vil du få lyst til å oppgradere programvaren på telefonen din til Android 2.3 (Gingerbread). Før du gjør dette MÅ du avinstallere lag fixen - hvis ikke så VIL du MISTE alle data. Du er advart. Avinstallering gjøres med et eget menyvalg inne i OCLF, det den gjør er å flytte dataene dine tilbake til RFS.

Til slutt må jeg si at erfaringene min med Samsung Galaxy S har gitt meg en noe bedre innsikt i hvordan teknologijournalister i nettaviser går frem når de skal utføre en test av en mobiltelefon og dele den med sine lesere. Jeg trodde opprinnelig at de fikk en telefon, brukte den i noen dager, og så skrev om sine erfaringer. Det kan umulig være tilfelle - i så fall ville de opplevd de problemene jeg støtte på.

Jeg tror testprosessen er ca. sånn:

Plukk opp telefonen. Se på den.
Si "ooooh, shiny".
Slå den på, trykk på knapper, dra i spaker.
Si "ooooh, kjapp".
Finn frem pressemeldingen fra leverandøren.
Skriv testartikkel.

Jeg tror jeg kommer til å legge mindre vekt på teknologi-"tester" fra nå av.

Drit og lort

2010-10-19T05:54:56Z

Søndag morgen. Og som vanlig flyter gata utenfor huset av kebabrester, hamburgeromslag og fastfoodbeholdere fra Deli de Luca og 7-11.

Det er tydelig at det er en del som tjener gode penger på å servere mat til fulle folk her i byen. Og det er vi som bor sentrumsnært som må ta jobben med å rydde opp etter kalaset.

Jeg synes at alle de som serverer mat etter midnatt burde pålegges å finansere et team med gatefeiere som rydder opp i sentrum i morgentimene.

Og jeg vet hvem som kunne fått jobben. Vi har en del kvinnelige besøkende fra Nigeria her i byen. Avisene snakker med dem av og til, og budskapet er alltid at det de egentlig ønsker seg er et ærlig arbeide. Dette må være midt i blinken for dem, de har jo tydeligvis ikke noe i mot å være oppe nattestid.

Twitter – The sublime, mighty community with just 140 letters!

2010-08-11T07:06:51Z

Kom tilfeldigvis over denne siden på thechive.com med “gammeldagse” reklameplakater for Youtube, Facebook og Twitter. Vet ikke hvem artisten er, men dette er kule saker.

I see bad translations

2010-06-06T18:17:52Z

“I see a fair-skinned woman”, sa fyren i reklamen for jakten på den 6. sansen eller hva det var på TV Norge nettopp. Norsk tekst: “Jeg ser en tynn kvinne.”

Og siden vi er inne på det: I programmet “Tilbake til victoriatiden” på NRK her om dagen hadde en av deltagerne sydd seg kjole til 1. mai-festen. “Mayday, here I come!”, utbrøt hun gledesstrålende. Norsk tekst: “Pass på, her kommer jeg!”

KPI meg her og KPI meg der…

2010-06-06T17:18:53Z

Av og til skulle jeg ønske at jeg var like tøff i trynet som Dilbert.

Tester Windows Live Writer litt

2010-05-30T22:10:47Z

Det hele startet med at jeg prøvde å installere SQL Server 2008 på den utgamle XP-installasjonen min. Etter en stund hadde den lyst til å reboote, men kom ikke opp igjen. Så det var bare å reinstallere OS på maskinen. Det var da det gikk opp for meg at standard OS på jobben nå har blitt Windows 7, så det ble nå det som ble installert.

Må tilstå at jeg liker Windows 7 etter noen dagers leking med det. Ikke minst tok det under et døgn å få dyttet inn igjen de tingene jeg trenger for å jobbe, og selv om byttet fra XP til Win7 også ble et bytte fra 32-bits til 64-bits OS så fungerte ting rimelig rett frem.

Men det ene leder til det andre, så når jeg først var i installere-ny-programvare-modus ble det Office 2010 også. Og så fant jeg en link til Windows Live Essentials. Mye av tingene der var lite interessante, men jeg lastet ned Live Mail og koblet meg opp mot Gmail-kontoen og min private mailserver uten problemer. Og så dro jeg ned Live Writer og fant til min glede ut at den er i stand til å snakke med Movable Type, som er bloggsoftwaren jeg har på webserveren min. Kult.

Og nå har jeg altså skrevet min første bloggposting med verktøyet. Virker kjekt.

Men jeg må teste hvor god støtte den har for å legge inn bilder også:

Jo, ser jo ut til å funke på et vis dette også.

Hvis ting funker så er dette et lite utvalg med bilder fra sommerferien vår som i år fant sted i februar.

Tudelu.

Jeg heter Bjørn, og jeg driter i fotball.

2010-03-23T07:32:12Z

Jeg pleier ikke å melde meg inn i Facebook-grupper, men i dag kom jeg over Gruppa for oss som driter i fotball, og da meldte jeg meg tvert inn.

For en haug med år siden havnet jeg en gang på den rimelig brune puben Irishman i Stavanger. Det er en pub som er orientert mot de fotballinteresserte så jeg vet egentlig ikke hva jeg gjorde der - tror jeg ventet på kjente.

Så jeg tok meg et glass med noe mørkt alkoholholdig. Da jeg var kommet et par slurker ned i glasset fikk jeg selskap ved bordet mitt. Det var en svært bedugget herremann fra Haugalandet, komplett med fotballskjerf og det hele.

Han var i et pratsomt lune, og det han ville prate om var (surprise!) fotball. Så han la ut om FK Haugesund og hvor mye han likte FK Haugesund og hvor mye FK Haugesund betød for ham men at han tross det hadde stor respekt for Viking og at han ikke hadde noe imot Viking-fans og jeg måtte ikke tro at han hadde noe i mot meg fordi jeg var Viking-fan og he me de ikkje kjekt no, farr?

Han prøvde å være hyggelig og jeg ville ikke være ekkel, så jeg svarte ja og ha på utlegningene hans, men da han begynte å dreie samtalen inn på spillerstall og trenerdisposisjoner i Viking så fant jeg det rett å fortelle at jeg egentlig ikke er interessert i fotball.

Da gikk det opp for ham (det er ikke vanskelig) at jeg ikke er fra Stavanger, og jeg kunne se at han anstrengte seg skikkelig for å prøve å oppfatte på dialekten min hvor jeg kommer fra. Med et talent for feilslutninger som det må mye øl til for å oppnå fant han ut at jeg nok var fra Oslo, og han lurte på om det var Vålerenga eller Stabekk jeg holdt med.

Jeg flirte og fortalte ham (som sant er) at jeg er fra Bodø. Da kom det et lettelsens sukk fra ham - endelig forsto han hvorfor jeg ikke ville snakke om fotball. "Nei, Glimt har det jo ikke lett for tiden," sa han medfølende.

Da hadde jeg egentlig fått nok, så jeg ga ham tre-minutters-foredraget mitt om hvor hjerneskadd og idiotisk fotball er. At jeg heller ser på maling tørke i regnvær enn å se på fotball. At jeg anser fotballfanatikerne å være underutviklede undermennesker. At han burde finne på noe bedre å gjøre med livet sitt. At jeg ikke "har" noe som helst lag, at jeg aldri har "hatt" noe som helst lag, at jeg ikke holder med noe lag, og at jeg aldri har tenkt å begynne med det. At dersom menneskeheten våknet i morgen og hadde glemt at det noen gang hadde eksistert noe som helst som het fotball, så ville menneskeheten vært bedre stilt for det.

Han blir stille. Veldig stille. Det er tydelig at han tenker. Så, etter et minutt spør han, forsiktig, "men hvilket engelsk lag holder du med, da?"

Skumring i Kerala

2010-03-01T09:12:03Z

For over en måned siden våknet jeg med en høyrehånd som ikke ville virke, og den virker fremdeles ikke spesielt bra. Det er visst en skikkelig hissig senebetennelse som vil ta tid å bli kvitt. Det betyr at det ikke er spesielt morro å skrive for tiden, så derfor bruker jeg desto mere tid på å lese...

Men jeg vil gjerne dele bildet under med dere. Det ble tatt i starten av februar da vi hadde en rundreise i sør-India. Har mange inntrykk (og bilder) derfra som venter på at jeg skal bli flinkere til å traktere tastaturet igjen.

YuckyFish og Lightroom

2010-01-07T07:20:36Z

Jeg synes det er gøy å fotografere, men til nå har jeg aldri funnet noen effektiv måte å systematisere og behandle alle bildene. Det har etterhvert blitt noen tusen bilder som ikke lever noe annet sted enn på en disk (og et par backupdisker), og det er på tide å ta tak i sakene, spesielt siden jeg reiser på spennende ferie om et par uker og sikkert kommer hjem derfra med et par tusen nye bilder.

Derfor har jeg begynt å teste ut Adobe Photoshop Lightroom 2, og etter noen minutter med leking ser det veldig lovende ut. Vi får se om det varer.

Den rare fisken her tok jeg bilde av i akvariet i Tampa, Florida, da jeg var der borte for å delta på LotusSphere 2009.

Delmål 1 nådd: ned 15 kg på seks måneder

2009-12-08T15:19:35Z

Gikk nettopp av badevekta med et smil om munnen. Like før jeg reiste på sommerferie ynket den seg og meldte 94 kilo, i dag sier den 79.

Det har vært mye sykling, gåing, svømming og salat denne høsten. Og lite øl. Og nesten ikke noe ostepop.

Da jeg startet var det mest for å unngå å bli sykemeldt for dårlig skulder, men etterhvert som vekta begynte å dale ble det morsomt i seg selv.

Opprinnelig hadde jeg ikke noe annet mål enn å se om det var mulig å oppleve vekt under 80 igjen - sist jeg var der var vel på slutten av 80-tallet tror jeg. Men nå er jeg så godt i gang at det ikke er noen vits i å stoppe.

I følge BMI-tallet mitt er jeg fremdeles 10 kilo overvektig. Jeg tar ikke akkurat det så nøye, for min del er det mest frustrerende at sixpacken min fremdeles er lett vattert. Så delmål 2 er å karre meg ned til 75 kg. Delmål 3 er å legge på meg 5 kilo igjen, men denne gangen med muskler. :-)

Fortapt i oversettelse

2009-11-02T14:35:50Z

Dagens blemme:

"Don't start yapping to me about propriety"

ble til

"Ikkje snakk til meg om eigedomsrett"

(Jessica Fletcher, NRK1, 2009-11-02)

Hørt noen gode selv i det siste? Legg inn en kommentar da vel.