Alene i godt selskap - blarsens blogg

Ting jeg bare må ha på en PC

2008-09-24T08:36:10Z

Jeg flytter mye frem og tilbake mellom kontorlandskaper for tiden. Selv om jeg har et utvalg med bærbare maskiner er det i en del settinger mer effektivt å bruke den stasjonære maskinen som står på skrivebordet jeg blir henvist til. Som et resultat av det har jeg etterhvert blitt til rene kløpperen i å sette opp en PC sånn som jeg vil ha den.

Dette er oppsettet jeg er avhengig av for å kunne arbeide effektivt på en PC:

Som en hovedregel endrer jeg ikke på de kosmetiske tingene med en PC. Jeg roter ikke med themes og farger og sånt noe. Ikke fordi det ikke kan være kult med et personlig bakgrunnsbilde, men det gir meg ingen nytte så jeg lar som regel være, hvis jeg ikke vet at jeg kommer til å bruke akkurat denne PCen mye fremover.
Firefox. Må ha Firefox. Jeg pleier å kjøre en standardinstall og så legge til noen addons: Tab Mix Plus, All-in-one Sidebar, All-in-one Gestures og Firebug. To minutter fikling med innstillinger og vips er ting som jeg vil ha dem på dem fronten.
Cygwin. Jeg er totalt avhengig av Cygwin. Den gir meg et Unix-aktig miljø sånn at jeg kan jobbe med de kommandoene og verktøyene som sitter aller nederst nede i ryggmargen min et sted. Skulle jeg måtte klare meg uten sed, find, xargs, grep og venner så hadde jeg vært adskillig mindre effektiv. Jeg bruker standard-Cygwin-installasjonen men legger som regel til diff, emacs og openssh.
Putty. Openssh i Cygwin gjør en grei nok jobb, men Putty er en behagelig og grei terminalemulator med støtte for ymse protokoller. Med Putty kan jeg enkelt koble meg til den eviglevende screen-sesjonen på Unix-serveren min der jeg har ymse livsnødvendigheter kjørende.
Emacs for windows. Cygwin-emacsen er grei nok men Windows-porten av Gnu Emacs er mer behagelig, så jeg slenger som regel inn den også.
Filezilla. Grei og gratis FTP-klient med støtte for protokollene som trengs for å flytte ting fra A og B til meg og tilbake.
Eclipse. Skal jeg programmere noe videre på PCen drar jeg som regel også ned nyeste versjon Eclipse - enten J2 eller J2EE-versjonen, litt avhengig av hva jeg jobber med.
Winamp. Trenger musikk på øret når jeg sitter i landskap. Jeg drasser som regel på iPoden min og et sett med Sennheiser hörlurar og kunne godt brukt den for seg selv, men jeg foretrekker å koble den til PCen og høre på ting fra den via Winamp. På den måten kan jeg også høre på andre ting ved ønske (nettradio, last.fm etc.), og i tillegg får jeg scrobblet det jeg hører på til last.fm, posør som jeg er.

Dette er basis-settet mitt med PC-verktøy, det som pleier å havne på maskinen i løpet av den første timen jeg sitter ved den. Etterhvert kommer det til mere goodies, avhengig av humør og hva jeg driver med.

Er det noe jeg har oversett? Er det verktøy du bare ikke kan klare deg uten og som jeg burde vite om? Sleng inn en kommentar..

Use of Weapons - Iain M. Banks

2008-09-22T08:21:08Z

Use of Weapons er den femte Iain M. Banks-boka jeg har lest, og det blir bare mer og mer morro å lese ham. Banks skriver både "SF" (under navnet Iain M. Banks) og "mainstream litteratur" (under navnet Iain Banks). Jeg har ikke prøvd noe av de siste ennå, men det står absolutt på ønskelista.

Plottene i Banks' bøker er intrikate, den språklige stilen er nøktern men samtidig krevende, og antall spennende ideer pr side er høyere enn hos de fleste andre forfattere jeg har lest. En Banks-bok er ikke noe jeg freser igjennom på en kveld, dette er bøker fortjener å bli lest sakte og med ettertanke. For tyve år siden hadde jeg trolig ikke hatt tålmodighet til det, men han treffer ganske presis mine behov nå for tiden.

Use of Weapons er en av Banks' Culture-romaner, og den jeg har lest til nå som best forklarer Cultures forhold til omverdenen, dvs. måten Culture forsøker å påvirke andre sivilisasjoner på. Den anbefales på det sterkeste, men jeg tror ikke det er den beste stedet å starte en gjennomlesing av Banks. Start heller med Consider Phlebas, den første Culture-romanen og også den første Iain M. Banks-boka.

PRISS - the UiO Print Spooling System

2008-09-18T21:05:53Z

Dette blir en mimrestund om utskrift i gamle dager. Jeg tror det blir en lang en, så hvis du har tenkt å henge med til slutten så er det sikkert greit om du henter deg en kaffe eller noe sånt først. Selv har jeg en hamburger i magen og en cola ved min side, så jeg klarer meg.

Klar? Ok.

I dag og i morgen er jeg på kurs hos IBM på Mastemyr sørøst for Oslo, og bor på Quality Hotel Mastemyr, en trist og traurig klump 80-tallsarkitektur som så mye i dette strøket. Heldigvis er det også mye furuskog her, så alt vises ikke på en gang. Men i det jeg trasket ned bakken til hotellet i ettermiddag så kikket jeg over veien og fikk øye på noe som fikk gamle minner frem. Mer om det etterhvert.

Først må vi ta tidsmaskinshattene på oss og skru tiden tilbake.., tja, 25 år tror jeg det blir. 1983. Ja, det høres rett ut.

I 1983 hadde jeg jobbet i to år ved EDB-sentret ved Universitetet i Oslo. Jeg startet med å jobbe deltid mens jeg studerte men oppdaget raskt at det å arbeide med datamaskiner var uendelig mye kulere enn å høre på kjedelige teoretikere snakke kjedelig om kjedelige ting man kunne gjøre med dem. Betalt fikk jeg også. Så jeg gikk snart fra deltidsarbeidende student til deltidsstuderende arbeider.

I tillegg gjorde jeg lynkarriere ved EDB-sentret, og var etter to år og uten noen formell utdannelse blitt forfremmet til systemprogrammerer med ansvar for vedlikehold av operativsystem og basisprogramvare på universitetets hovedmaskin, DECsystem-10. Det var nok ikke fordi jeg var så innmari flink - ennå - men mer fordi Norsk Data på den tiden var i storvekst og ansatte en god del personell vekk fra EDB-sentret med hull i rekkene som resultat. Vakuumet i høyden dro meg oppover, fra underetasjen i mattebygget til 3. etasje. Takk til Norsk Data.

Nå til dags er vi alle så vant med en datamaskin på hvert fang og under hvert skrivebord at mange av dere som kan komme til å lese dette ikke engang forstår hva DEC-10 var for noe. DEC-10 var ingen PC. Det var heller ingen server. Det var Maskinen. Den ene datamaskinen som mange hundre universitets-ansatte og studenter hadde tilgjengelig. Noen snakket med den gjennom hullkort, dvs. at de hadde skuff på skuff med data på hullkort på kontoret sitt og når de skulle gjøre en analyse av noe så fant de frem de kortene de skulle analysere - fra noen dusin til mange hundre, spaserte ned i underetasjen og satte seg med en kortpunch (en IBM 029) hvor de skrev en håndfull kontrollkort som fortalte hva som skulle gjøres med datakortene, la dem først i bunken, og leverte hele bunken (også kjent som en "jobb") inn til operatørene. Noen timer senere eller kanskje dagen etter kom de tilbake til understasjen og plukket opp kortene sine igjen, sammen med en utskrift som viste hvordan det gikk med jobben. Gikk det galt så var det bare å prøve igjen.

Med universitetets forrige datamaskin, en CDC-3300, var dette den eneste måten å snakke med datamaskinen på. Men DEC-10 var mer moderne. På den kunne man koble til terminaler. En terminal er en skjerm og et tastatur, og DEC-10 kunne ha flere hundre sånne koblet på seg. Men en terminal er bare en skjerm og et tastatur. Det er blant annet ingen mulighet for å henge noen skriver på dem. Ikke at det gjorde noe den gangen, skrivere var store dyre saker og det var utenkelig at man skulle ha mange av dem.

På DEC-10 hadde vi til å begynne med bare to hovedskrivere. Dette var to digre bråkende beist av noen trommelskrivere ("linjeskrivere") som spydde ut stripet papir i liggende A3-størrelse i løpende baner. Kvaliteten på sånn utskrift er så som så, og både trykkvaliteten og papirformatet gjør dem dårlig egnet til sånt som brev, avhandlinger og andre dokumenter som skal se noenlunde pene ut. For å få ut sånt noe hadde man enkelte steder mindre skrivere av merket Diablo. Jeg husker ikke stort mer om disse skriverne enn navnet og at jeg aldri klarte å få dem til å virke som de skulle.

I 1983 lanserte Canon sin første laserskriver. LBP-8 kunne skrive 8 sider i minuttet med en oppløsning på 200 dpi (punkter pr tomme). Dette var hastighet og kvalitet langt hinsides det vi fikk på de skriverne vi hadde fra før. Så vi (dvs. KZ) bestemte at en sånn skulle UiO ha. Problemet var at LBP-8 var et temmelig uferdig produkt. Den hadde ingen bufring av data sånn at når datamaskinen som var koblet til den sa "skriv ut" så startet den på en side og forventet å bli matet med data like fort som den skrev ut. Dette passet veldig dårlig med en flerbrukermaskin som DEC-10 som hadde treige terminallinjer og ofte ble litt taus og ettertenksom dersom den hadde annet å gjøre. Så vi trengte en "kontroller", ett eller annet som var smart nok til å kunne ta i mot data fra DEC-10, pakke dataene til hele sider og så mate LBP-8 med dem fort nok. Her kom det noen svensker inn i bildet. Peter Löthberg, Michael Rynning og sikkert noen andre fra KTH-miljøet hadde sett muligheten til å gjøre noen penger på LBP-8 og hadde laget en kontroller-boks som gjorde akkurat det vi trengte. Boksen besto av en Motorola 68010-prosessor, litt hukommelse og et par grensesnitt. Dokumentasjonen som fulgte med besto av et kort README-dokument og en utskrift av kildekoden til kontrollerprogramvaren, pent kommentert og vakkert programmert i 68010 maskinkode. Med på kjøpet fulgte Michael Rynning som brukte en dag på å koble opp og teste alt sammen. Firmaet til Peter, Michael og kompani het noe kult - jeg husker ikke hva, dessverre.

Det neste problemet var at vi trengte et program på DEC-10-siden som kunne snakke med kontrolleren. Her ble Jens Thomassen fra Institutt for Informatikk leid inn for å trylle litt. Han leste DEC-10-dokumentasjon i noen dager og hostet så opp et program skrevet i Rutgers Pascal, en kompilator portet til DEC-10 av Charles Hedrick. Det fine med Rutgers Pascal var at dette var et passelig høynivå programmeringsspråk som hadde tre store fordeler: (1) det hadde ikke garbage collection slik at det hadde en bra hastighet, (2) det hadde tilgang til lavnivå TOPS-10 systemkall slik at det kunne gjøre effektiv snakking med eksterne enheter og (3) det var ikke FORTRAN.

Når dette programmet var ferdig så gjensto det bare ett problem: å få til å lage filer som man kunne mate til laserskriveren. For å få til dette tok vi i bruk TeX. TeX ble faktisk først laget for å kompileres med Rutgers Pascal på en DEC-10, så dette var et ganske logisk trekk. Jeg fikk jobben med å få installert TeX, mens Jens fikk tak i (eller skrev, jeg husker ikke) en DVI-driver, dvs. programmet som oversatte den generelle outputen fra TeX til kodene som Canon-skriveren ville ha.

Jeg husker fremdeles spenningen når vi fikk ut den første testutskriften fra TeX til skriveren, men jeg tror ikke den ble tatt vare på for ettertiden. Canon-skriveren ble stående og skrive ut mer eller mindre vakre ting i et par år, til den ble erstattet av bedre saker.

(LBP-8 ble heller aldri noen kommersiell suksess i seg selv. Den trengte en bedre produktifisering og det fikk den året etter. I 1984 lanserte HP sin første LaserJet, som var en Canon LBP-8-motor pakket sammen med en kontroller i et kabinett med HP-logo på.)

Rundt 1985 skjedde det store saker. For det første var DEC-10 på vei ut, og VAXer var på vei inn. På utskriftssiden begynte det å komme store mengder med laserskrivere. Noen av dem hadde noe spennende nytt som het PostScript. Et programmeringsspråk inni en laserskriver? Kult, det må læres.

På denne tiden hadde det også blitt installert nettverk over det meste av Blindern. Med hjelp av dette kunne man koble terminalen sin til en hvilken som helst av maskinene vi hadde. I tillegg hadde også den personlige datamaskinen gjort sitt inntog. Tidlige IBM PCer (XT, AT) og Macintosher begynte å dukke opp rundt om på universitetet. Med hjelp av en terminalemulator som for eksempel Kermit kunne man også bruke disse som terminaler mot VAX og andre minimaskiner. Skriverne ble stadig mindre og billigere, og flere og flere av disse ble installert lokalt i de forskjellige byggene på Blindern. Problemet var at man måtte velge hvilken maskin skriveren skulle være koblet til, og dermed endte man enten opp med å bare kunne skrive ut fra en maskin, eller å måtte ha flere skrivere, en for hver maskin man skulle kunne skrive ut fra.

Gjennom mesteparten av 80-tallet hadde vi to EDB-avdelinger på UiO. Det ene var min arbeidsgiver som opprinnelig het EDB-sentret men som etter hvert skiftet navn til USE, Universitetet Senter for EDB. Det andre var ADB-avdelingen som holdt til i kjelleren av administrasjonsbygget og var ansvarlig for administrativ databehandling, dvs. sånne ting som lønns- og personalsystemer, studentregister mv. Rundt 1989 ble det bestemt at disse to avdelingene skulle slås sammen til en, som skulle hete Universitets Senter for InformasjonsTeknologi - USIT. I det dette skjedde passerte vi 100 ansatte, og følte at vi var blitt uoversiktlig store. ADB-avdelingen kjørte fremdeles sine systemer på stormaskiner, disse fra produsenten Control Data.

En gang sent i 1989 var jeg med på et møte hos ADB-avdelingen der vi diskuterte konsekvenser av sammenslåingen og problemområder som burde adresseres. Et av disse var dette med utskrift og hvordan man kunne få til en løsning som gjorde det mulig å skrive ut fra hvor som helst til en hvilken som helst skriver. Jeg satt ved bordet og hørte på diskusjonen. Plutselig spratt jeg opp og sa "jeg vet hvordan dette kan løses". Før jeg visste ordet av det sto jeg der med en tusj i hånden og tavla foran meg full av arkitekturtegning til et ennå ikke eksisterende utskriftssystem. Jeg tror dette var første gangen jeg hadde en Bjørn-får-ideer-fortere-enn-han-klarer-å-tegne-opplevelse, men det var definitivt ikke den siste.

I 1989 hadde jeg byttet over til å jobbe med Unix etter noen år som VAX/VMS-administrator/systemansvarlig, og i den forbindelsen hadde jeg også brukt en del tid på å sette meg inn i TCP/IP (teknologien som ligger i bunn av Internett) og protokoller som bygger på denne. Ideen min var å lage en printserver som alle skrivere ved universitetet kunne kobles til, å lage en TCP-protokoll for å overføre printjobber til denne serveren, og å lage klientprogramvare til alle maskiner ved UiO som gjorde at de kunne sende av gårde print inn i dette systemet.

I dag ville det aldri falt meg inn å få en sånn ide. Delvis fordi det nå finnes masser av alternative løsninger som kan få til stort sett det samme, men også fordi jeg nå vet hvor mye jobb det er å gjøre noe sånt. Den gangen var jeg bare 29 og hadde alle nattetimer i verden til rådighet, så ingen oppgave lot til å være for stor.

Jeg vet ikke hvilken reaksjon jeg hadde ventet å få, men det var i alle fall ikke den jeg fikk. De andre rundt bordet tittet på meg og sa "når kan du være ferdig?" Det ble bestemt at jeg skulle få en laserskriver til rådighet og at det skulle kjøpes inn en liten VAX med Ultrix (Digitals Unix-variant) som skulle brukes som server.

Så da var det bare å begynne å kode. Det første jeg gjorde var å definere protokollen som skulle brukes. Jeg kalte den Remote Print Transfer Protocol (RPTP) og modellerte den etter protokollen for å overføre email over Internet, Simple Mail Transfer Protocol (SMTP). Deretter begynte jeg å kode serveren. Hadde jeg skulle gjort dette i dag hadde jeg nok startet med å skrive en spesifikasjon av serveren først, men den gang var det å skrive kode det som var kulest, så jeg startet der.

Etter å ha programmert noen tusen linjer med C-kode (og fått ut mine første testutskrifter på skriveren jeg hadde fått lånt til formålet) begynte det å gå opp for meg hvor mange flere tusen linjer med kode jeg måtte skrive for å være i nærheten av å ha et system som fungerte. I tillegg krasjet driten i ett sett - C er ikke noe bra programmeringsspråk for udisiplinerte programmere.

Det var da jeg oppdaget Perl. Etter å ha brukt to netter (dette var et natteprosjekt, dagene hadde jeg skikkelig jobb som måtte gjøres) på å eksperimentere kastet jeg all C-koden min og reimplementerte de noen tusen linjene med C-kode med hjelp av noen hundre linjer med Perl-kode. Deretter gikk resten av utviklingen raskt. Siden det finnes Perl for de aller fleste operativsystemer skrev jeg også print-klienten (ppr) i Perl. ppr var modellert etter lpr-kommandoen i Unix, men med en del andre muligheter.

En annen ting jeg brukte en del tid på var å finne på et kult navn på printsystemet. Jeg endte opp med å kalle det UiO PRInt Spooling System, forkortet UiO PRISS. Jeg har alltid vært en fan av Blade Runner. Say no more.

Enhver erfaren programmerer vet at det å få en server til å fungere for én bruker ikke nødvendigvis (og ikke engang sannsynligvis) betyr at serveren fremdeles fungerer når det kommer flere brukere på systemet. Jeg var ingen erfaren programmerer - til nå hadde jeg stort sett drevet med feilretting og småfiksing på systemer laget av andre. Etter hvert som vi begynte å sette opp flere maskiner som sendte utskrifter gjennom priss.uio.no begynte ting å gå veldig galt. Mange mange flere nattetimer gikk med på lære seg hvordan man programmerer god kode på et Unix-system. Etter hvert begynte systemet å gå rundt. Inni var det selvsagt et mareritt, uten en gjennomtenkt arkitektur og med hauger av "smarte" fikser på i utgangspunktet dårlige løsninger. Men det virket.

Den gangen jeg skrev PRISS var jeg helt sikker på at dette skulle være en midlertidig løsning som skulle fases ut i løpet av få år. Årsaken var at DEC på den tiden var med i et softwarekonsortium som het OSF og som hadde planer om å lage en kommersialisert versjon av Palladium, utskriftssystemet til MIT Athena. Jeg hadde lest dokumentasjonen til Palladium og visste at dette var et mye bedre system enn PRISS noen gang kunne komme til å bli. Problemet var bare at Palladium bare kunne kjøre på MITs ganske spesielle Unix-systemer og var avhengig av masse annen MIT-spesifikk programvare.

Palladium manifesterte seg aldri, og PRISS ble værende ved UiO mye lengre enn meg. Da jeg sa opp jobben min ved UiO i 1991 hadde bruken vokst til slike mengder at den stakkars lille PRISS-serveren var i ferd med å knele. I tillegg fungerte dette med en sentral server dårlig i en stadig mer geografisk spredt UiO-verden med treige linjer mellom lokasjonene. Jeg endte opp med å bruke oppsigelsestiden min på å implementere støtte for distribuerte servere i PRISS, der klientprogramvaren var smart nok til å koble seg til rett PRISS-server avhengig av hvilken skriver man prøvde å skrive ut på.

Når jeg i senere år har møtt USITere som ankom USIT etter at jeg dro og forteller dem at det var jeg som fant på PRISS har jeg flere ganger fått vite at det ikke er noe å være stolt av. Jeg forstår dem godt. Jeg designer bedre systemer i dag, jeg lover. Noen av dem har til og med en arkitektur!

Jeg aner ikke om det fremdeles er noe av PRISS igjen eller hvordan PRISS døde eller om noen tok vare på en kopi av programvaren. Jeg har ikke turt å spørre, kanskje mest fordi jeg er redd for at svaret skal være "PRISS? Kom hit og fiks driten!".

Men jeg er ikke helt ferdig ennå. Jeg må tilbake til dagens spasertur på Mastemyr.
En av tingene vi hadde behov for rundt 1990 var en mulighet for laserutskrift i skikkelig høyt volum, og gjerne med etterbehandling. Du vet, "skriv dette dokumentet ut tosidig i 800 eksemplarer med hefting og forside og bakside i tykk rød papp, takk". Sånt noe.

Ved administrasjonen hadde man en kopi- og reproavdeling som drev med sånt, men de var ikke på nett, i minst to betydninger av ordet. Diskusjoner med dem om å få dem koblet opp mot oss og å få til et samarbeide ble forsøkt flere ganger, men førte ingen vei. Kopi- og reproavdelingen brukte Xerox-maskiner. Da gjorde vi det eneste logiske - vi gikk til Kodak.

Der fikk vi omvisning i Kodak-bygget på Mastemyr av en stolt selger som viste oss rad på rad med skrivebord og benker der det satt selgere og supportpersonell og servicepersonell og jobbet med skrivere og filmting og alt hva nå Kodak drev med. Et skikkelig digert og imponerende bygg var det, mye større enn Informatikkbygget og med en ganske(!) annen kleskode.

Vi endte opp med å shoppe oss en Kodak 1392, et gedigent lokomotiv av en skriver som skrev ut 92 sider i minuttet og bråkte som et uvær. Dette var den første av sitt slag som ble solgt til Norge og en av de første i verden også tror jeg. Kvaliteten tydet i alle fall på det. Vi hadde store innføringsproblemer med den både når det gjaldt programvaren og etterbehandlingsenheten. Etter en rekke patcher og servicebesøk ble ting bedre, og vi klarte etter hvert å få satt den i drift. Jeg måtte legge til en haug med nye valg i ppr for å få inn støtte for å kunne styre sånne ting som dupleks, stifting, permer, etc.

Og i dag så jeg plutselig Kodak-bygget igjen. På avstand sto det der akkurat som det gjorde for 18 år siden, men i sokkeletasjen så jeg et skilt som fikk meg til å lure. "Kolbotn Bilpleie", sto det. Så jeg ruslet over veien for å ta en titt.

Det var et trist syn. En ting er at det er en dekkforhandler i førstetasjen, men når jeg gikk rundt bygget og opp langs andre etasje så viser det seg at over halvparten av bygget står tomt. Det bare står der og ruster og råtner bort. Gjennom vinduene tittet jeg inn på digre kontorlandskap der jeg for en liten mannsalder siden fikk omvisning og ble vartet opp og som nå er fullstendig tomme. Vemodig, var det. Gammel, føler jeg meg.

Men rart er det nå ikke. Det begynner å bli veldig lenge siden sist jeg kjøpte en Kodak-film. Og det er en stund siden sist jeg så en Kodak-skriver også.

Såh, det var kveldens mimrestund. Er du her fremdeles? Der ble jeg imponert.

Merk at alt dette er skrevet etter hukommelsen etter en lang dag på kurs og en øl til maten, så det er sikkert ting jeg har glemt, husket feil eller fordreid. Hvis du vet mer enn meg om noe av dette så hadde det vært flott å få høre fra deg. Det er mulig å legge inn kommentarer under, så slå deg løs, eller ut, eller hva du nå vil.

Ona fyr

2008-09-17T07:35:05Z

For to uker siden var jeg på helgetur til Molde sammen med en del kompiser, og på lørdagen tok vi ferja ut til Ona. De siste årene har stedet vært best kjent som boktittel (en bok du ikke finner noen omtale av her, jeg sovnet etter femten sider) men det fortjener ære og berømmelse for sin egen del. Det er nydelig der ute, spesielt når været er som det var denne septemberdagen. I det hele tatt er Romsdal et nydelig område, jeg må tydeligvis sette av tid til å besøke nordvestlandet igjen.

The Curious Incident of the Dog in the Night-time

2008-09-15T17:38:52Z

The Curious Incident of the Dog in the Night-time er en merkelig liten bok.

På overflaten er den en kriminalroman som etterhvert slutter å være det og går over til å bli en temmelig triviell historie om en gutt og hans opplevelser over noen få dager. Men egentlig er den noe helt annet: en rystende førstepersonsskildring av hvordan en autist opplever verden.

I løpet av boka får jeg-personen, Christopher John Francis Boone, en rekke ganger tøyet grensene for hva han tør og mestrer, men han bryter aldri ut av sine mentale lenker og hans opplevelser bidrar nettopp derfor til å synliggjøre lenkene han er i. Han oppfatning av verden er endimensjonal, faktaorientert og bokstavelig, og når personene rundt ham har følelsesladede øyeblikk oppfatter vi det på tross av Christophers skildring og ikke på grunn av den.

Men nok om det - dette er ikke en bok som lett lar seg kategorisere eller anmelde. Den må oppleves, og jeg anbefaler den på det sterkeste. Løp og kjøp, eller lån eller whatever.

En av tingene som både er facinerende og frastøtende med boka for min egen høyst personlige del er at jeg på mange måter kjenner meg igjen i Christophers fortelling. Jeg er såvisst ingen autist, men de som kjenner meg godt vil være enige i at jeg har en rekke "autistiske trekk", dvs. at jeg deler en del preferanser og personlighetstrekk med folk som har autistiske lidelser. Disse lidelsene er spredt over et spektrum av symptomer og på den milde siden av spektrumet ligger Aspergers syndrom. Psykiateren Lorna Wing, som var den første som brukte dette navnet på sykdommen skriver at den "ranges from the most profoundly physically and mentally retarded person ... to the most able, highly intelligent person with social impairment in its subtlest form as his only disability. It overlaps with learning disabilities and shades into eccentric normality."

Jeg er som sagt ingen autist, og ikke har jeg Aspergers heller. Men jeg er en sosial kløne. Jeg kan slett ikke dette med småprating og sosialt samvær og å slå av en prat med naboene og alt det der. Når jeg prøver så synes jeg selv at det blir kunstig, klønete og falskt, og synes tydelig at jeg ser i øynene på dem rundt meg at de synes det samme om min innsats. Jeg er ikke sky, jeg liker godt å holde presentasjoner for hauger av mennesker på både norsk og engelsk, men da om jeg ting jeg kan og i settinger som jeg kan forberede meg til.

Jeg elsker selgere. Sånne mennesker som elsker mennesker og som kan preike om hva som helst i timevis uten å legge merke til eller bry seg om at jeg ikke bidrar stort til samtalen. Jeg har noen sånne som kollegaer, og de er lette å ha med å gjøre. Jeg elsker også geeks. Sånne som kan alt om det de kan noe om, og som gjerne snakker om det og ellers holder kjeft. Jeg har en del sånne som venner og nåværende eller tidligere kollegaer og trives godt i deres selskap. Sist helg var jeg på nerdetur til Romsdal og lærte mye om både radiosystemer, skipsklassifisering og Star Wars. En del hyggelig taushet fikk vi også tid til sammen.

Men ellers er jeg nok dømt til å være en evig sosial kløne,- som synes det er enklere å forholde seg til andre gjennom et tastatur, der jeg har muligheten til å slette, tenke på nytt, redigere og skrive om før jeg forplikter meg ved å trykke publish. Så her sitter jeg da. På nett. Alene i godt selskap.

Kaizers i Vågen

2008-09-01T04:01:18Z

Rydder en del i gamle bilder nå, og kommer over ting jeg har glemt at jeg hadde liggende. Dette er fra gratiskonserten med Kaizers Orchestra i Vågen i Stavanger i august 2004.

Solnedgang på Bru

2008-08-27T15:05:22Z

Jeg lå i telt på øya Bru i Boknafjorden for et par år siden og knipset dette bildet like før jeg krøp i posen.

Canon EOS D30, 105mm, 1/350s, f/6.7 sier EXIF-dataene fra bildet, men det har vel egentlig ikke stort å si.

Mindswap (Robert Sheckley, 1966)

2008-08-26T05:10:00Z

Jeg tror Mindswap av Robert Sheckley er en av de første SF-bøkene jeg kjøpte, dvs. at jeg først leste den da jeg var 13-14 år gammel. Jeg aner ikke hva jeg fikk ut av boka den gangen, neppe noe særlig.

Etter denne gangens gjennomlesning er jeg overbevist om at store deler av boka er skrevet i LSD-rus og at leseren bør være det samme for å få fullt utbytte av den. Den starter som en relativt tradisjonell om enn noe skrudd SF-krim-historie rundt kropps-timeshare og et underskudd på kropper, men tar etterhvert av i alle slags merkelige retninger. Jeg helte i meg en flaske vin før jeg leste den siste delen og selv om det meste er mer fornøyelig med en flaske vin innabords var det ikke sterke nok saker til å få meg og Mindswap på bølgelengde.

Ganzer-egget er den ene figuren som stråler i denne boka, og de få sidene med det kan kanskje forsvare en plass i bokhylla. Coveret er også kult.

The Coming of the Quantum Cats

2008-08-25T16:55:40Z

Jeg har kjøpt og lest science fiction siden tidlig på 70-tallet, og endte etterhvert opp med alt for mange bøker i kasser og hauger på loftet. For noen år siden tok jeg en skikkelig opprydning i alt dette og kvittet meg med en hel del, men en del hyllemeter ble stående igjen -- noen fordi jeg vet at jeg vil ta vare på dem -- andre fordi jeg ikke kunne huske å ha lest bøkene i det hele tatt.

Samtidig har jeg en nattbords-bunke med skal-leses-bøker som er større enn nattbordet og ikke viser tegn på å bli mindre. Så jeg har tatt med meg en del av disse gamle bøkene opp på hytta for å lese dem der og vurdere om de er noe å ta vare på videre.

The Coming of the Quantum Cats er ingen spesielt gammel bok til å være fra "gamle bøker"-bunken min, den utkom i 1986. Når jeg ikke husker den igjen fra første gjennomlesning er det nok først og fremst fordi den er høyst forglemmelig. Temaet er parallelle universer og Pohl skisserer noen varianter over temaet "USA i 1983" som er interessante nok i seg selv, men finner ikke noe vettugt å bruke disse universene til annet enn en flat og flau røverhistorie. På tross av alle involverte dimensjoner forblir bok, personer og plott todimensjonale tvers igjennom. Skal jeg ta vare på noe av Pohl i "skikkelig SF"-samlingen min blir det heller Gateway-bøkene.

Gillette - the best a man can't get

2008-08-22T06:55:05Z

Da jeg var i puberteten kom jeg snart til det punktet der det ble veldig klart at deodoranter ville bli en del av min fremtid. Problemet var at armhulene mine (i motsetning til resten av kroppen) ikke liker sprit, og blir røde og kløende og irriterte og æsj dersom jeg bruker en deodorant tilsatt alkohol. Og den gangen var de fleste deodoranter det. Over de neste ti-femten årene prøvde jeg meg frem med mange forskjellige deodoranter -- rollons, sticks og spray -- men uten å finne noen jeg egentlig likte. Så, endelig, kom Gillettes gel-deodoranter i handelen og jeg fant endelig den deodoranten jeg alltid hadde ønsket meg. Godt luktet de også. Letingen var over - trodde jeg.

For fire år siden dro jeg på heisatur til England og glemte å ta med deodoranten min. Når jeg gikk i den lokale butikken for å kjøpe meg en ny viste det seg at de har ikke Gillette gel-deodoranter i det landet. "Stakkars folk," tenkte jeg.

Men så, året etter, brukte jeg opp deodoranten min og gikk i butikken for å kjøpe meg en ny. De hadde ingen Gillette-deodoranter i det hele tatt. Så jeg går videre til neste butikk. Og til neste igjen. Men nei. Plutselig selges det ikke Gillette-deodoranter i Norge heller. WTF?

Redningen har vist seg å være de tidligere østblokk-landene, for der har de fremdeles godsakene armhulene mine ønsker seg. I Warszawa fant jeg dem linet opp i mengder i supermarkedene og kjøpte med meg to stykker. Da de var nær ved å slippe opp tok jeg en helgetur til Riga og kjøpte et par til. I dag morres så jeg at det nærmer seg slutten av den ene. Jeg har en til på lur, men er livredd for å slippe opp.

I oktober skal jeg en uke til Berlin, og er spent på et raid i toalettsakhyllene på supermarkedene der vil bringe. Får jeg ikke klaff der er det på tide å spontanplanlegge en helgetur lenger inn i tidligere-østblokk-land. Vilnius, kanskje?

Google 1, Microsoft Live Search minus several thousand

2008-08-18T18:42:55Z

Det aller mest uunnværlige verktøyet i PC-programvarepakken min er Mozilla Firefox - det er det første programmet jeg installerer når jeg tar i bruk en ny PC. Med versjon 7 har Internet Explorer blitt en nesten brukbar nettleser men jeg har brukt Firefox siden lenge før den het Firefox, da den var Phoenix versjon 0.1. Siden ble den Firebird i noen timer før navnet endte som Firefox.

Firefox er en blogging (eller fem) verdt i seg selv, men her var det altså Google og Microsoft Live Search det gjelder. Når du installerer Firefox så får du Google-søk lett tilgjengelig med på kjøpet. Oppe i høyre hjørne sitter en søkeboks som i utgangspunktet sender et søk avgårde til Google. I Firefox kan jeg alltid gjøre et Google-søk med å skrive C-k søkeuttrykk ENTER .

Men av og til sitter jeg ved en Windows-maskin der jeg ikke har lyst til å installere ny programvare. Da er jeg henvist til å browse med den forhåndsinstallerte Internet Explorer.

Skal jeg søke kan jeg alltids gå til www.google.com og så skrive søkeuttrykket mitt. Men versjon 7 av Internet Explorer har også en søkeboks i øvre høyre hjørne der du kan skrive et søkeuttrykk. Forskjellen er at dette søket utføres av Microsoft Live Search, en Google-konkurrent produsert av Microsoft. Når jeg skal søke etter noe kjapt på en maskin jeg låner hender det altså at jeg bruker Microsoft Live Search.

Men denne søkemotoren har ofte irritert meg, for når jeg prøver å finne en løsning på et problem strever den forbausende ofte med å komme opp med relevante søkeresultater.

I dag satt jeg med en bærbar maskin som hadde det irriterende problemet at hver gang man starter et Office-program (Word, Excel, Powerpoint) så ber det deg godkjenne lisensbetingelsene. Dette er et irriterende problem som mange har hatt, men jeg hadde ikke sett det før og trengte en løsning. Denne maskinen har ikke Firefox og siden den ikke er min har jeg ikke tenkt å installere noe nytt på den. Så jeg går til søkeboksen i Internet Explorer og skriver søkeuttrykket must agree to license agreement every time word starts. Det første resultatet jeg får opp er hjemmesiden til San Jose Mercury News (http://www.mercurynews.com/) som ikke hjelper meg noe videre med løsningen på problemet. Så blar jeg gjennom de FEMTI neste søkeresultatene, og ikke ett av dem er relevant for det jeg lurer på.

Deretter (etter litt banning) går jeg til www.google.com, skriver det samme søkeuttrykket og det FØRSTE søkeresultatet jeg får opp gir meg svaret på det jeg lurer på.

Jeg tror at grunnen til Google er så utrolig mye bedre enn Live Search på dette søket er at Google prøver å finne fraser som inneholder de ordene jeg søker etter. Dvs. den rangerer sider som inneholder "every time word starts" og "agree to license agreement" høyere enn andre sider som inneholder de samme ordene i annen rekkefølge.

Men hva nå grunnen egentlig er så er det nok til at jeg neste gang kommer til å gå rett til Google uten å kaste bort tiden med Live Search. Det skal bli spennende å se om Fast-oppkjøpet etterhvert vil hjelpe Microsoft med å sprøyte inn litt bedre relevansmekanismer i søkemotoren(e) deres.

First ink

2008-08-15T06:10:47Z

Hils på Eddie. Han sitter helt øverst på min høyre overarm.

Som mangeåring medlem av det beryktede "MC-miljøet" (heh) har jeg lenge gått og snakket om å få meg en tatovering. Til slutt ble familien min lei av maset og ga meg en i bursdagsgave.

Over den neste måneden lette jeg gjennom bokstavelig talt tusenvis av forskjellige tatoveringer for å finne ut hva jeg egentlig ønsket meg. Til slutt fant jeg en tegning på nettet som ikke var noen perfekt match men som hadde potensiale. En slags proto-Eddie, om du vil.

For å få Eddie helt rett fyrte jeg opp Adobe Illustrator, gjenoppfrisket Illustrator-evnene mine som ikke har fått brynt seg på noen år, og tegnet en ny versjon som var sånn som jeg ville ha den.

Tatoveringen ble gjort i går kveld av Ronaldo Dalcin fra São Paulo som var på besøk hos Leading Light i Stavanger, og jeg er veldig fornøyd med utførelsen, plasseringen og behandlingen jeg som tatoveringsnovise fikk av betjeningen på Leading Light.

Siden jeg ikke har prøvd dette før var jeg naturligvis litt nervøs på forhånd. Det er selvsagt vondt å få stukket hull i huden noen tusen ganger med nåler og blekk men hvor vondt er det egentlig? Det hele viste seg å gå veldig bra. Hele seansen inkludert setup, en liten pause og opprydding til slutt tok to timer. Av det var ca. en time og tyve minutter effektiv tatoveringstid. De første minuttene var jeg ganske anspent og det gjorde tilsvarende vondt, men etterhvert roet nervene seg og det kjentes mest av alt ut som en irriterende skraping i huden.

De neste par ukene kommer det til å gå i gumling av vitamintabletter, påføring av sårsalve og vasking, vasking og vasking. Folk påstår at det blir verst etter 6-7 dager da det begynner å klø under skorpen og det gleder jeg meg jo ikke til, men jeg skal vel stå han over.

Dritt og lort i Gamle Stavanger

2008-08-12T06:06:46Z

På østsiden av Stavanger ligger det et område som heter Varmen. Når jeg flyttet til byen syntes jeg det var veldig kult, og tenkte det måtte være stilig å kunne si at man bodde i Varmen.

Nå har jeg fått det minst like stilig, for nå bor jeg i Stanken.

Jeg bor midt i Stavangers største turistattrasjon, Gamle Stavanger. Søppelspann har lenge vært et problem her i nabolaget -- de færreste har plass til å plassere søppelspannene ute av syne og må ha dem stående i gata. Ikke bare er det stygt, men søppelspann i plast brenner også godt og vi har hatt flere branner i trehusbebyggelsen som har startet i søppelspannene.

For et par år siden installerte kommunen felles nedgravde søppelcontainere her. De er plassert i klynger på forskjellige steder rundt i bydelen, og en av stasjonene er fem meter unna huset vårt. De fleste søppelstasjonene har to innkast, for papir og restavfall. Det som gjør "vår" stasjon spesiell er at den har et tredje innkast for biologisk avfall, dvs. mat- og hage-avfall.

Resultatet er at denne søppelstasjonen er omgitt av lukt og fluer i en helt annen grad enn de andre stasjonene, og etter varmebølgen som la seg over sør-Norge i slutten av juli har stanken fra bio-containeren antatt bortimot bibelske proposjoner. Når vindretningen er sånn at vi befinner oss nedvinds fra søppelstasjonen er det bare å skalke alle lukene og håpe på væromslag.

Det sære med denne situasjonen er at den egentlig ikke er kommunens feil, men skyldes noen av naboene våre. Kommunen hadde egentlig ikke tenkt å grave ned containere for bioavfall i det hele tatt, men noen av øko-huene i nabolaget insisterte på at det måtte vi ha.

Pføy. Hadde jeg husket hvem det var hadde jeg tjoret dem fast med huet nedi innkastet.

Men pytt. Dette er egentlig et forbigående problem. Mesteparten av året er temperaturen i Stavanger sånn at det ikke kommer noe særlig lukt fra noen av søppelcontainerne, og dessuten vasker kommunen biocontaineren av og til, selv om det godt kunne vært oftere.

Det som faktisk er et større problem er at disse søppelcontainerne bare er tilgjengelige for beboere i Gamle Stavanger, vi må bruke en spesiell brikke for å åpne containerne. Jeg tror tanken bak er god -- at vi skal få ha søppelkassene våre i fred og slippe å dele dem med andre som har egen søppelkasse -- men konsekvensen er at forbipasserende med søppel i hendene ikke har noe sted å kaste det. Før hadde de i alle fall muligheten til å hive ting i en av de mange søppelspannene som sto langs alle gatene her.

Resultatet er at gata utenfor huset vårt til stadighet flyter med søppel. I helgene ligger det en sti av kebabpapir, plastbestikk, hamburgertallerkener og flaskeskår fra sentrum og oppover bakken. Det kjører feiebiler her nå og da men ikke mer enn ca en gang i måneden, og i mellomtiden er det opp til oss beboere å plukke opp disse sporene etter nattlig morro.

Det er fint at folk har det morro på byen om kveldene og nettene og jeg unner dem absolutt en matbit på vei hjem etterpå, men det burde ikke være vår oppgave å rydde opp etter dem. Stavanger kommune bør ta ansvaret. Har de problemer med å finansiere ekstra opprydning på morgenkvisten så ser det ut som om det kan være en del penger å hente hos dem driver gatekjøkken og lignende med matservering etter midnatt. Omsetningen deres ser det ikke ut til å være noe i veien med.

Ok, denne var ikke noe morsom, bare muggen. Vi har vel alle sånne dager.

Om å ikke se skogen for bare trær

2008-08-11T06:00:00Z

En gang i webbens barndom, dvs. i 1996, var jeg ansatt i ett av landets største energiselskaper og fikk i oppdrag å være ansvarlig for teknisk QA på et prosjekt for å lage nye websider for selskapet. For å gjøre selve jobben hadde vi hyrt inn det selskapet som den gang var regnet som landets fremste på webutvikling. Dette selskapet hadde blitt etablert året før "av allerede erfarne multimediautviklere og markedsførere" og hadde som forretningside "å bringe den tradisjonelle informasjons- og marketingerfaringen over i en ny tid".

Etter en stund hadde de kommet opp med en prototype på det nye nettstedet, og vi møttes for å se på den. En av tingene som opptok meg var tilgjengeligheten av nettstedet, dvs. at det skulle bruke de metodene som finnes for å gjøre seg tilgjengelig for alle besøkende, uansett hva slags nettleser de hadde, uansett om den var i stand til å vise bilder eller ikke og uansett hva slags maskinvare nettleseren kjørte på.

Nå til dags har slike metoder blitt svært vanlige, nedfelt i standarder og offentlighetskrav og støttet av utviklingsverktøyene. I dag vet alle gode webutviklere at de må være i stand til å levere innhold til ulike nettlesere (Internet Explorer, Firefox, Safari, Opera og den som blir lansert neste år) på svært forskjellige enheter (PCer med varierende skjermstørrelse, spillkonsoller, mobiltelefoner) med varierende båndbredde (alt fra bredbånd til ikke-3G-mobiltelefoni). I tillegg kjenner dagens utviklere (stort sett) til hva man må gjøre for å lage nettsteder som er brukbare for dem som har ulike fysiske handikap, spesielt de som er blinde og foretrekker å navigere nettet bevæpnet med en leselist.

Sånn var det ikke den gangen, og de allerede erfarne utviklerne og markedsførerne hadde litt problemer med å forholde seg til mitt mas om manglende ALT-tagger på bilder og annet som gjør verden vanskelig for en besøkende litt utenom det vanlige.

Det hele toppet seg da jeg for tredje gang i løpet av presentasjonen ba om en justering for å gjøre nettstedet mer tilgjengelig. Administrerende direktør i utviklingsselskapet (en av de erfarne markedsførerne) utbryter i sterk og dypfølt frustrasjon: "Men, men, hva i alle dager har blinde på internett å gjøre? Det er jo et visuelt medium, for svingende!"

Hva skal man svare til sånt noe? Noen alternativer blafret gjennom hodet mitt men jeg innså at de alle ville være enten fornærmende eller uforståelige for ham. "Bare gjør det," sa jeg. Og så ble det sånn.

A little knowledge goes a long way

2008-08-08T05:00:00Z

Hvis jeg bare skulle lært meg ting som jeg visste var nyttig i det jeg lærte meg det hadde jeg ikke kunnet stort.

Jeg skrev dette i en fart som en kjapp kommentar i en diskusjon om «unyttig kunnskap» på en newsgruppe for noen år siden. Når jeg noen timer senere gikk tilbake og så på hva jeg hadde skrevet så ble jeg slått av at dette må være en av de mest nøyaktige oppsummeringene av min holdning til læring.

Jeg vet når det startet også. Det ble sånn vinteren 1980/81, en isende kald vinter da Grethe og jeg leide oss inn i en sokkelleilighet i et kuldehøl som heter Li i Nittedal. Jeg hadde akkurat begynt å studere informatikk, og det nesten uten å vite hva faget gikk ut på.

Undervisningen foregikk på UiOs DEC-10-maskin som var et fellessystem for både forskere og studenter fra de fleste fakulteter ved universitetet. Laveregradsstudenter hadde bare tilgang til maskinen fra et lite antall terminalstuer hvor man skrev seg på liste og så fikk en halv times tilgang.

Bruk av maskinen var kvotebelagt - du fikk en kvote angitt i kroner med beløp avhengig av hvilke kurs du tok det semesteret, og ved hver utlogging fikk du vite hvor mye penger du hadde igjen. Prisen for en sesjon var en komplisert formel som tok hensyn til både innlogget tid, CPU-forbruk og IO. Kvotene rant fort unna, og jeg fant ut at her var det om å gjøre å lære mest mulig borte fra maskinen. Men det var jo maskinen jeg hadde lyst å lære om.

Senhøstes kunne jeg nok om systemet til å finne frem til DOC:, et dokumentasjonsområde med haugevis av håndbøker for DEC-10 og programvaren på den. Jeg tittet litt rundt, fant flere manualer som så lovende ut, og printet dem.

Utskrifter hentet man i kjelleren i mattebygget, på samme sted som man leverte inn hullkort for batchkjøring (noen gjorde sånt fremdeles, selv om informatikkutdannelsen lot som om hullkort var utdødd - like greit). Jeg marsjerte ned dit, gikk til den helt innerste, minste hylla som var øremerket for laveregrads-lavkaste-studentene, og fikk hakeslepp da jeg fant en halvmeter høy bunke med A3-pysjamaspapir med mitt navn på.

Utskrifter kostet selvfølgelig de også, og ble trukket fra kvoten din. Denne gigantutskriften betød at semesterets kvote var brukt opp og vel så det, og at jeg ikke hadde mere maskintid igjen for å gjøre oppgavene i kursene mine. Major disaster.

Jeg var heldig - det viste seg at kvotesystemet for utskrifter var ute av drift. Men jeg måtte slepe med meg en stabel på nesten ti kg papir på bussen ut til Li den kvelden for så å bære den under armen 3 km fra busstoppet og hjem. Der havnet den på et bord på gangen.

Manualen jeg hadde skrevet ut som var så gigantisk var DOC:MONCAL.DOC, en beskrivelse av TOPS-10 operativsystemrutiner i to bind (AA-0974G-TB og AA-K039D-TB). Jeg forsto ikke bæret av dem. Operativsystemrutinene kaller man fra maskinspråk, ikke fra høyerenivå språk som FORTRAN og Simula, som vi lærte i studiene. Men alt peset med å skrive ut og frakte manualene skulle ikke være forgjeves, her var det bare å komme i gang og å lære seg maskinspråk.

Så da var det bare å skrive ut de manualene også...

Ett år senere kunne jeg maskinspråk for PDP-10, og et år etter det igjen hadde jeg ikke tid til å studere lenger, for da ble jeg ansatt som systemprogrammerer med ansvar for vedlikehold av TOPS-10 (operativsystem) og annen kjerneprogramvare på DEC-10.

Siden den gang har jeg hatt som fast rutine å bruke tid hvert år på å lære meg noe helt annet enn det jeg jobber med eller får betalt for å lære meg. En del av den kunnskapen er bortkastet men forbausende ofte har den vist seg å være praktisk nyttig.

Det var forresten printsystemet på DEC-10 som ga meg min første betalte "datajobb" også, om enn indirekte. Det får bli en historie for en annen dag.