Jeg pleier ikke å melde meg inn i Facebook-grupper, men i dag kom jeg over Gruppa for
oss som driter i fotball, og da meldte jeg meg tvert inn.
For en haug med år siden havnet jeg en gang på den rimelig brune puben Irishman i Stavanger. Det er en pub som er orientert mot de fotballinteresserte så jeg vet egentlig ikke hva jeg gjorde der - tror jeg ventet på kjente.
Så jeg tok meg et glass med noe mørkt alkoholholdig. Da jeg var kommet et par slurker ned i glasset fikk jeg selskap ved bordet mitt. Det var en svært bedugget herremann fra Haugalandet, komplett med fotballskjerf og det hele.
Han var i et pratsomt lune, og det han ville prate om var (surprise!) fotball. Så han la ut om FK Haugesund og hvor mye han likte FK Haugesund og hvor mye FK Haugesund betød for ham men at han tross det hadde stor respekt for Viking og at han ikke hadde noe imot Viking-fans og jeg måtte ikke tro at han hadde noe i mot meg fordi jeg var Viking-fan og he me de ikkje kjekt no, farr?
Han prøvde å være hyggelig og jeg ville ikke være ekkel, så jeg svarte ja og ha på utlegningene hans, men da han begynte å dreie samtalen inn på spillerstall og trenerdisposisjoner i Viking så fant jeg det rett å fortelle at jeg egentlig ikke er interessert i fotball.
Da gikk det opp for ham (det er ikke vanskelig) at jeg ikke er fra Stavanger, og jeg kunne se at han anstrengte seg skikkelig for å prøve å oppfatte på dialekten min hvor jeg kommer fra. Med et talent for feilslutninger som det må mye øl til for å oppnå fant han ut at jeg nok var fra Oslo, og han lurte på om det var Vålerenga eller Stabekk jeg holdt med.
Jeg flirte og fortalte ham (som sant er) at jeg er fra Bodø. Da kom det et lettelsens sukk fra ham - endelig forsto han hvorfor jeg ikke ville snakke om fotball. "Nei, Glimt har det jo ikke lett for tiden," sa han medfølende.
Da hadde jeg egentlig fått nok, så jeg ga ham tre-minutters-foredraget mitt om hvor hjerneskadd og idiotisk fotball er. At jeg heller ser på maling tørke i regnvær enn å se på fotball. At jeg anser fotballfanatikerne å være underutviklede undermennesker. At han burde finne på noe bedre å gjøre med livet sitt. At jeg ikke "har" noe som helst lag, at jeg aldri har "hatt" noe som helst lag, at jeg ikke holder med noe lag, og at jeg aldri har tenkt å begynne med det. At dersom menneskeheten våknet i morgen og hadde glemt at det noen gang hadde eksistert noe som helst som het fotball, så ville menneskeheten vært bedre stilt for det.
Han blir stille. Veldig stille. Det er tydelig at han tenker. Så, etter et minutt spør han, forsiktig, "men hvilket engelsk lag holder du med, da?"
For en haug med år siden havnet jeg en gang på den rimelig brune puben Irishman i Stavanger. Det er en pub som er orientert mot de fotballinteresserte så jeg vet egentlig ikke hva jeg gjorde der - tror jeg ventet på kjente.
Så jeg tok meg et glass med noe mørkt alkoholholdig. Da jeg var kommet et par slurker ned i glasset fikk jeg selskap ved bordet mitt. Det var en svært bedugget herremann fra Haugalandet, komplett med fotballskjerf og det hele.
Han var i et pratsomt lune, og det han ville prate om var (surprise!) fotball. Så han la ut om FK Haugesund og hvor mye han likte FK Haugesund og hvor mye FK Haugesund betød for ham men at han tross det hadde stor respekt for Viking og at han ikke hadde noe imot Viking-fans og jeg måtte ikke tro at han hadde noe i mot meg fordi jeg var Viking-fan og he me de ikkje kjekt no, farr?
Han prøvde å være hyggelig og jeg ville ikke være ekkel, så jeg svarte ja og ha på utlegningene hans, men da han begynte å dreie samtalen inn på spillerstall og trenerdisposisjoner i Viking så fant jeg det rett å fortelle at jeg egentlig ikke er interessert i fotball.
Da gikk det opp for ham (det er ikke vanskelig) at jeg ikke er fra Stavanger, og jeg kunne se at han anstrengte seg skikkelig for å prøve å oppfatte på dialekten min hvor jeg kommer fra. Med et talent for feilslutninger som det må mye øl til for å oppnå fant han ut at jeg nok var fra Oslo, og han lurte på om det var Vålerenga eller Stabekk jeg holdt med.
Jeg flirte og fortalte ham (som sant er) at jeg er fra Bodø. Da kom det et lettelsens sukk fra ham - endelig forsto han hvorfor jeg ikke ville snakke om fotball. "Nei, Glimt har det jo ikke lett for tiden," sa han medfølende.
Da hadde jeg egentlig fått nok, så jeg ga ham tre-minutters-foredraget mitt om hvor hjerneskadd og idiotisk fotball er. At jeg heller ser på maling tørke i regnvær enn å se på fotball. At jeg anser fotballfanatikerne å være underutviklede undermennesker. At han burde finne på noe bedre å gjøre med livet sitt. At jeg ikke "har" noe som helst lag, at jeg aldri har "hatt" noe som helst lag, at jeg ikke holder med noe lag, og at jeg aldri har tenkt å begynne med det. At dersom menneskeheten våknet i morgen og hadde glemt at det noen gang hadde eksistert noe som helst som het fotball, så ville menneskeheten vært bedre stilt for det.
Han blir stille. Veldig stille. Det er tydelig at han tenker. Så, etter et minutt spør han, forsiktig, "men hvilket engelsk lag holder du med, da?"
Leave a comment