The Curious Incident of the Dog in the Night-time

The Curious Incident of the Dog in the Night-time er en merkelig liten bok.

På overflaten er den en kriminalroman som etterhvert slutter å være det og går over til å bli en temmelig triviell historie om en gutt og hans opplevelser over noen få dager. Men egentlig er den noe helt annet: en rystende førstepersonsskildring av hvordan en autist opplever verden.

I løpet av boka får jeg-personen, Christopher John Francis Boone, en rekke ganger tøyet grensene for hva han tør og mestrer, men han bryter aldri ut av sine mentale lenker og hans opplevelser bidrar nettopp derfor til å synliggjøre lenkene han er i. Han oppfatning av verden er endimensjonal, faktaorientert og bokstavelig, og når personene rundt ham har følelsesladede øyeblikk oppfatter vi det på tross av Christophers skildring og ikke på grunn av den.

Men nok om det - dette er ikke en bok som lett lar seg kategorisere eller anmelde. Den må oppleves, og jeg anbefaler den på det sterkeste. Løp og kjøp, eller lån eller whatever.

En av tingene som både er facinerende og frastøtende med boka for min egen høyst personlige del er at jeg på mange måter kjenner meg igjen i Christophers fortelling. Jeg er såvisst ingen autist, men de som kjenner meg godt vil være enige i at jeg har en rekke "autistiske trekk", dvs. at jeg deler en del preferanser og personlighetstrekk med folk som har autistiske lidelser. Disse lidelsene er spredt over et spektrum av symptomer og på den milde siden av spektrumet ligger Aspergers syndrom. Psykiateren Lorna Wing, som var den første som brukte dette navnet på sykdommen skriver at den "ranges from the most profoundly physically and mentally retarded person ... to the most able, highly intelligent person with social impairment in its subtlest form as his only disability. It overlaps with learning disabilities and shades into eccentric normality."

Jeg er som sagt ingen autist, og ikke har jeg Aspergers heller. Men jeg er en sosial kløne. Jeg kan slett ikke dette med småprating og sosialt samvær og å slå av en prat med naboene og alt det der. Når jeg prøver så synes jeg selv at det blir kunstig, klønete og falskt, og synes tydelig at jeg ser i øynene på dem rundt meg at de synes det samme om min innsats. Jeg er ikke sky, jeg liker godt å holde presentasjoner for hauger av mennesker på både norsk og engelsk, men da om jeg ting jeg kan og i settinger som jeg kan forberede meg til.

Jeg elsker selgere. Sånne mennesker som elsker mennesker og som kan preike om hva som helst i timevis uten å legge merke til eller bry seg om at jeg ikke bidrar stort til samtalen. Jeg har noen sånne som kollegaer, og de er lette å ha med å gjøre. Jeg elsker også geeks. Sånne som kan alt om det de kan noe om, og som gjerne snakker om det og ellers holder kjeft. Jeg har en del sånne som venner og nåværende eller tidligere kollegaer og trives godt i deres selskap. Sist helg var jeg på nerdetur til Romsdal og lærte mye om både radiosystemer, skipsklassifisering og Star Wars. En del hyggelig taushet fikk vi også tid til sammen.

Men ellers er jeg nok dømt til å være en evig sosial kløne,- som synes det er enklere å forholde seg til andre gjennom et tastatur, der jeg har muligheten til å slette, tenke på nytt, redigere og skrive om før jeg forplikter meg ved å trykke publish. Så her sitter jeg da. På nett. Alene i godt selskap.