En gang i webbens barndom, dvs. i 1996, var jeg ansatt i ett av landets største energiselskaper og fikk i oppdrag å være ansvarlig for teknisk QA på et prosjekt for å lage nye websider for selskapet. For å gjøre selve jobben hadde vi hyrt inn det selskapet som den gang var regnet som landets fremste på webutvikling. Dette selskapet hadde blitt etablert året før "av allerede erfarne multimediautviklere og markedsførere" og hadde som forretningside "å bringe den tradisjonelle informasjons- og marketingerfaringen over i en ny tid".
Etter en stund hadde de kommet opp med en prototype på det nye nettstedet, og vi møttes for å se på den. En av tingene som opptok meg var tilgjengeligheten av nettstedet, dvs. at det skulle bruke de metodene som finnes for å gjøre seg tilgjengelig for alle besøkende, uansett hva slags nettleser de hadde, uansett om den var i stand til å vise bilder eller ikke og uansett hva slags maskinvare nettleseren kjørte på.
Nå til dags har slike metoder blitt svært vanlige, nedfelt i standarder og offentlighetskrav og støttet av utviklingsverktøyene. I dag vet alle gode webutviklere at de må være i stand til å levere innhold til ulike nettlesere (Internet Explorer, Firefox, Safari, Opera og den som blir lansert neste år) på svært forskjellige enheter (PCer med varierende skjermstørrelse, spillkonsoller, mobiltelefoner) med varierende båndbredde (alt fra bredbånd til ikke-3G-mobiltelefoni). I tillegg kjenner dagens utviklere (stort sett) til hva man må gjøre for å lage nettsteder som er brukbare for dem som har ulike fysiske handikap, spesielt de som er blinde og foretrekker å navigere nettet bevæpnet med en leselist.
Sånn var det ikke den gangen, og de allerede erfarne utviklerne og markedsførerne hadde litt problemer med å forholde seg til mitt mas om manglende ALT-tagger på bilder og annet som gjør verden vanskelig for en besøkende litt utenom det vanlige.
Det hele toppet seg da jeg for tredje gang i løpet av presentasjonen ba om en justering for å gjøre nettstedet mer tilgjengelig. Administrerende direktør i utviklingsselskapet (en av de erfarne markedsførerne) utbryter i sterk og dypfølt frustrasjon: "Men, men, hva i alle dager har blinde på internett å gjøre? Det er jo et visuelt medium, for svingende!"
Hva skal man svare til sånt noe? Noen alternativer blafret gjennom hodet mitt men jeg innså at de alle ville være enten fornærmende eller uforståelige for ham. "Bare gjør det," sa jeg. Og så ble det sånn.
Etter en stund hadde de kommet opp med en prototype på det nye nettstedet, og vi møttes for å se på den. En av tingene som opptok meg var tilgjengeligheten av nettstedet, dvs. at det skulle bruke de metodene som finnes for å gjøre seg tilgjengelig for alle besøkende, uansett hva slags nettleser de hadde, uansett om den var i stand til å vise bilder eller ikke og uansett hva slags maskinvare nettleseren kjørte på.
Nå til dags har slike metoder blitt svært vanlige, nedfelt i standarder og offentlighetskrav og støttet av utviklingsverktøyene. I dag vet alle gode webutviklere at de må være i stand til å levere innhold til ulike nettlesere (Internet Explorer, Firefox, Safari, Opera og den som blir lansert neste år) på svært forskjellige enheter (PCer med varierende skjermstørrelse, spillkonsoller, mobiltelefoner) med varierende båndbredde (alt fra bredbånd til ikke-3G-mobiltelefoni). I tillegg kjenner dagens utviklere (stort sett) til hva man må gjøre for å lage nettsteder som er brukbare for dem som har ulike fysiske handikap, spesielt de som er blinde og foretrekker å navigere nettet bevæpnet med en leselist.
Sånn var det ikke den gangen, og de allerede erfarne utviklerne og markedsførerne hadde litt problemer med å forholde seg til mitt mas om manglende ALT-tagger på bilder og annet som gjør verden vanskelig for en besøkende litt utenom det vanlige.
Det hele toppet seg da jeg for tredje gang i løpet av presentasjonen ba om en justering for å gjøre nettstedet mer tilgjengelig. Administrerende direktør i utviklingsselskapet (en av de erfarne markedsførerne) utbryter i sterk og dypfølt frustrasjon: "Men, men, hva i alle dager har blinde på internett å gjøre? Det er jo et visuelt medium, for svingende!"
Hva skal man svare til sånt noe? Noen alternativer blafret gjennom hodet mitt men jeg innså at de alle ville være enten fornærmende eller uforståelige for ham. "Bare gjør det," sa jeg. Og så ble det sånn.
Leave a comment