A little knowledge goes a long way

Hvis jeg bare skulle lært meg ting som jeg visste var nyttig i det jeg lærte meg det hadde jeg ikke kunnet stort.

Jeg skrev dette i en fart som en kjapp kommentar i en diskusjon om «unyttig kunnskap» på en newsgruppe for noen år siden. Når jeg noen timer senere gikk tilbake og så på hva jeg hadde skrevet så ble jeg slått av at dette må være en av de mest nøyaktige oppsummeringene av min holdning til læring.

Jeg vet når det startet også. Det ble sånn vinteren 1980/81, en isende kald vinter da Grethe og jeg leide oss inn i en sokkelleilighet i et kuldehøl som heter Li i Nittedal. Jeg hadde akkurat begynt å studere informatikk, og det nesten uten å vite hva faget gikk ut på.

Undervisningen foregikk på UiOs DEC-10-maskin som var et fellessystem for både forskere og studenter fra de fleste fakulteter ved universitetet. Laveregradsstudenter hadde bare tilgang til maskinen fra et lite antall terminalstuer hvor man skrev seg på liste og så fikk en halv times tilgang.

Bruk av maskinen var kvotebelagt - du fikk en kvote angitt i kroner med beløp avhengig av hvilke kurs du tok det semesteret, og ved hver utlogging fikk du vite hvor mye penger du hadde igjen. Prisen for en sesjon var en komplisert formel som tok hensyn til både innlogget tid, CPU-forbruk og IO. Kvotene rant fort unna, og jeg fant ut at her var det om å gjøre å lære mest mulig borte fra maskinen. Men det var jo maskinen jeg hadde lyst å lære om.

Senhøstes kunne jeg nok om systemet til å finne frem til DOC:, et dokumentasjonsområde med haugevis av håndbøker for DEC-10 og programvaren på den. Jeg tittet litt rundt, fant flere manualer som så lovende ut, og printet dem.

Utskrifter hentet man i kjelleren i mattebygget, på samme sted som man leverte inn hullkort for batchkjøring (noen gjorde sånt fremdeles, selv om informatikkutdannelsen lot som om hullkort var utdødd - like greit). Jeg marsjerte ned dit, gikk til den helt innerste, minste hylla som var øremerket for laveregrads-lavkaste-studentene, og fikk hakeslepp da jeg fant en halvmeter høy bunke med A3-pysjamaspapir med mitt navn på.

Utskrifter kostet selvfølgelig de også, og ble trukket fra kvoten din. Denne gigantutskriften betød at semesterets kvote var brukt opp og vel så det, og at jeg ikke hadde mere maskintid igjen for å gjøre oppgavene i kursene mine. Major disaster.

Jeg var heldig - det viste seg at kvotesystemet for utskrifter var ute av drift. Men jeg måtte slepe med meg en stabel på nesten ti kg papir på bussen ut til Li den kvelden for så å bære den under armen 3 km fra busstoppet og hjem. Der havnet den på et bord på gangen.

Manualen jeg hadde skrevet ut som var så gigantisk var DOC:MONCAL.DOC, en beskrivelse av TOPS-10 operativsystemrutiner i to bind (AA-0974G-TB og AA-K039D-TB). Jeg forsto ikke bæret av dem. Operativsystemrutinene kaller man fra maskinspråk, ikke fra høyerenivå språk som FORTRAN og Simula, som vi lærte i studiene. Men alt peset med å skrive ut og frakte manualene skulle ikke være forgjeves, her var det bare å komme i gang og å lære seg maskinspråk.

Så da var det bare å skrive ut de manualene også...

Ett år senere kunne jeg maskinspråk for PDP-10, og et år etter det igjen hadde jeg ikke tid til å studere lenger, for da ble jeg ansatt som systemprogrammerer med ansvar for vedlikehold av TOPS-10 (operativsystem) og annen kjerneprogramvare på DEC-10.

Siden den gang har jeg hatt som fast rutine å bruke tid hvert år på å lære meg noe helt annet enn det jeg jobber med eller får betalt for å lære meg. En del av den kunnskapen er bortkastet men forbausende ofte har den vist seg å være praktisk nyttig.