August 2008 Archives

Jeg lå i telt på øya Bru i Boknafjorden for et par år siden og knipset dette bildet like før jeg krøp i posen.

Canon EOS D30, 105mm, 1/350s, f/6.7 sier EXIF-dataene fra bildet, men det har vel egentlig ikke stort å si.

Jeg tror Mindswap av Robert Sheckley er en av de første SF-bøkene jeg kjøpte, dvs. at jeg først leste den da jeg var 13-14 år gammel. Jeg aner ikke hva jeg fikk ut av boka den gangen, neppe noe særlig.

Etter denne gangens gjennomlesning er jeg overbevist om at store deler av boka er skrevet i LSD-rus og at leseren bør være det samme for å få fullt utbytte av den. Den starter som en relativt tradisjonell om enn noe skrudd SF-krim-historie rundt kropps-timeshare og et underskudd på kropper, men tar etterhvert av i alle slags merkelige retninger. Jeg helte i meg en flaske vin før jeg leste den siste delen og selv om det meste er mer fornøyelig med en flaske vin innabords var det ikke sterke nok saker til å få meg og Mindswap på bølgelengde.

Ganzer-egget er den ene figuren som stråler i denne boka, og de få sidene med det kan kanskje forsvare en plass i bokhylla. Coveret er også kult.

Jeg har kjøpt og lest science fiction siden tidlig på 70-tallet, og endte etterhvert opp med alt for mange bøker i kasser og hauger på loftet. For noen år siden tok jeg en skikkelig opprydning i alt dette og kvittet meg med en hel del, men en del hyllemeter ble stående igjen -- noen fordi jeg vet at jeg vil ta vare på dem -- andre fordi jeg ikke kunne huske å ha lest bøkene i det hele tatt.

Samtidig har jeg en nattbords-bunke med skal-leses-bøker som er større enn nattbordet og ikke viser tegn på å bli mindre. Så jeg har tatt med meg en del av disse gamle bøkene opp på hytta for å lese dem der og vurdere om de er noe å ta vare på videre.

The Coming of the Quantum Cats er ingen spesielt gammel bok til å være fra "gamle bøker"-bunken min, den utkom i 1986. Når jeg ikke husker den igjen fra første gjennomlesning er det nok først og fremst fordi den er høyst forglemmelig. Temaet er parallelle universer og Pohl skisserer noen varianter over temaet "USA i 1983" som er interessante nok i seg selv, men finner ikke noe vettugt å bruke disse universene til annet enn en flat og flau røverhistorie. På tross av alle involverte dimensjoner forblir bok, personer og plott todimensjonale tvers igjennom. Skal jeg ta vare på noe av Pohl i "skikkelig SF"-samlingen min blir det heller Gateway-bøkene.

Da jeg var i puberteten kom jeg snart til det punktet der det ble veldig klart at deodoranter ville bli en del av min fremtid. Problemet var at armhulene mine (i motsetning til resten av kroppen) ikke liker sprit, og blir røde og kløende og irriterte og æsj dersom jeg bruker en deodorant tilsatt alkohol. Og den gangen var de fleste deodoranter det. Over de neste ti-femten årene prøvde jeg meg frem med mange forskjellige deodoranter -- rollons, sticks og spray -- men uten å finne noen jeg egentlig likte. Så, endelig, kom Gillettes gel-deodoranter i handelen og jeg fant endelig den deodoranten jeg alltid hadde ønsket meg. Godt luktet de også. Letingen var over - trodde jeg.

For fire år siden dro jeg på heisatur til England og glemte å ta med deodoranten min. Når jeg gikk i den lokale butikken for å kjøpe meg en ny viste det seg at de har ikke Gillette gel-deodoranter i det landet. "Stakkars folk," tenkte jeg.

Men så, året etter, brukte jeg opp deodoranten min og gikk i butikken for å kjøpe meg en ny. De hadde ingen Gillette-deodoranter i det hele tatt. Så jeg går videre til neste butikk. Og til neste igjen. Men nei. Plutselig selges det ikke Gillette-deodoranter i Norge heller. WTF?

Redningen har vist seg å være de tidligere østblokk-landene, for der har de fremdeles godsakene armhulene mine ønsker seg. I Warszawa fant jeg dem linet opp i mengder i supermarkedene og kjøpte med meg to stykker. Da de var nær ved å slippe opp tok jeg en helgetur til Riga og kjøpte et par til. I dag morres så jeg at det nærmer seg slutten av den ene. Jeg har en til på lur, men er livredd for å slippe opp.

I oktober skal jeg en uke til Berlin, og er spent på et raid i toalettsakhyllene på supermarkedene der vil bringe. Får jeg ikke klaff der er det på tide å spontanplanlegge en helgetur lenger inn i tidligere-østblokk-land. Vilnius, kanskje?

Det aller mest uunnværlige verktøyet i PC-programvarepakken min er Mozilla Firefox - det er det første programmet jeg installerer når jeg tar i bruk en ny PC. Med versjon 7 har Internet Explorer blitt en nesten brukbar nettleser men jeg har brukt Firefox siden lenge før den het Firefox, da den var Phoenix versjon 0.1. Siden ble den Firebird i noen timer før navnet endte som Firefox.

Firefox er en blogging (eller fem) verdt i seg selv, men her var det altså Google og Microsoft Live Search det gjelder. Når du installerer Firefox så får du Google-søk lett tilgjengelig med på kjøpet. Oppe i høyre hjørne sitter en søkeboks som i utgangspunktet sender et søk avgårde til Google. I Firefox kan jeg alltid gjøre et Google-søk med å skrive C-k søkeuttrykk ENTER .

Men av og til sitter jeg ved en Windows-maskin der jeg ikke har lyst til å installere ny programvare. Da er jeg henvist til å browse med den forhåndsinstallerte Internet Explorer.

Skal jeg søke kan jeg alltids gå til www.google.com og så skrive søkeuttrykket mitt. Men versjon 7 av Internet Explorer har også en søkeboks i øvre høyre hjørne der du kan skrive et søkeuttrykk. Forskjellen er at dette søket utføres av Microsoft Live Search, en Google-konkurrent produsert av Microsoft. Når jeg skal søke etter noe kjapt på en maskin jeg låner hender det altså at jeg bruker Microsoft Live Search.

Men denne søkemotoren har ofte irritert meg, for når jeg prøver å finne en løsning på et problem strever den forbausende ofte med å komme opp med relevante søkeresultater.

I dag satt jeg med en bærbar maskin som hadde det irriterende problemet at hver gang man starter et Office-program (Word, Excel, Powerpoint) så ber det deg godkjenne lisensbetingelsene. Dette er et irriterende problem som mange har hatt, men jeg hadde ikke sett det før og trengte en løsning. Denne maskinen har ikke Firefox og siden den ikke er min har jeg ikke tenkt å installere noe nytt på den. Så jeg går til søkeboksen i Internet Explorer og skriver søkeuttrykket must agree to license agreement every time word starts. Det første resultatet jeg får opp er hjemmesiden til San Jose Mercury News (http://www.mercurynews.com/) som ikke hjelper meg noe videre med løsningen på problemet. Så blar jeg gjennom de FEMTI neste søkeresultatene, og ikke ett av dem er relevant for det jeg lurer på.

Deretter (etter litt banning) går jeg til www.google.com, skriver det samme søkeuttrykket og det FØRSTE søkeresultatet jeg får opp gir meg svaret på det jeg lurer på.

Jeg tror at grunnen til Google er så utrolig mye bedre enn Live Search på dette søket er at Google prøver å finne fraser som inneholder de ordene jeg søker etter. Dvs. den rangerer sider som inneholder "every time word starts" og "agree to license agreement" høyere enn andre sider som inneholder de samme ordene i annen rekkefølge.

Men hva nå grunnen egentlig er så er det nok til at jeg neste gang kommer til å gå rett til Google uten å kaste bort tiden med Live Search. Det skal bli spennende å se om Fast-oppkjøpet etterhvert vil hjelpe Microsoft med å sprøyte inn litt bedre relevansmekanismer i søkemotoren(e) deres.

 

Hils på Eddie. Han sitter helt øverst på min høyre overarm.

Som mangeåring medlem av det beryktede "MC-miljøet" (heh) har jeg lenge gått og snakket om å få meg en tatovering. Til slutt ble familien min lei av maset og ga meg en i bursdagsgave.

Over den neste måneden lette jeg gjennom bokstavelig talt tusenvis av forskjellige tatoveringer for å finne ut hva jeg egentlig ønsket meg. Til slutt fant jeg en tegning på nettet som ikke var noen perfekt match men som hadde potensiale. En slags proto-Eddie, om du vil.

For å få Eddie helt rett fyrte jeg opp Adobe Illustrator, gjenoppfrisket Illustrator-evnene mine som ikke har fått brynt seg på noen år, og tegnet en ny versjon som var sånn som jeg ville ha den.

Tatoveringen ble gjort i går kveld av Ronaldo Dalcin fra São Paulo som var på besøk hos Leading Light i Stavanger, og jeg er veldig fornøyd med utførelsen, plasseringen og behandlingen jeg som tatoveringsnovise fikk av betjeningen på Leading Light.

Siden jeg ikke har prøvd dette før var jeg naturligvis litt nervøs på forhånd. Det er selvsagt vondt å få stukket hull i huden noen tusen ganger med nåler og blekk men hvor vondt er det egentlig? Det hele viste seg å gå veldig bra. Hele seansen inkludert setup, en liten pause og opprydding til slutt tok to timer. Av det var ca. en time og tyve minutter effektiv tatoveringstid. De første minuttene var jeg ganske anspent og det gjorde tilsvarende vondt, men etterhvert roet nervene seg og det kjentes mest av alt ut som en irriterende skraping i huden.

De neste par ukene kommer det til å gå i gumling av vitamintabletter, påføring av sårsalve og vasking, vasking og vasking. Folk påstår at det blir verst etter 6-7 dager da det begynner å klø under skorpen og det gleder jeg meg jo ikke til, men jeg skal vel stå han over.

På østsiden av Stavanger ligger det et område som heter Varmen. Når jeg flyttet til byen syntes jeg det var veldig kult, og tenkte det måtte være stilig å kunne si at man bodde i Varmen.

Nå har jeg fått det minst like stilig, for nå bor jeg i Stanken.

Jeg bor midt i Stavangers største turistattrasjon, Gamle Stavanger. Søppelspann har lenge vært et problem her i nabolaget -- de færreste har plass til å plassere søppelspannene ute av syne og må ha dem stående i gata. Ikke bare er det stygt, men søppelspann i plast brenner også godt og vi har hatt flere branner i trehusbebyggelsen som har startet i søppelspannene.

For et par år siden installerte kommunen felles nedgravde søppelcontainere her. De er plassert i klynger på forskjellige steder rundt i bydelen, og en av stasjonene er fem meter unna huset vårt. De fleste søppelstasjonene har to innkast, for papir og restavfall. Det som gjør "vår" stasjon spesiell er at den har et tredje innkast for biologisk avfall, dvs. mat- og hage-avfall.

Resultatet er at denne søppelstasjonen er omgitt av lukt og fluer i en helt annen grad enn de andre stasjonene, og etter varmebølgen som la seg over sør-Norge i slutten av juli har stanken fra bio-containeren antatt bortimot bibelske proposjoner. Når vindretningen er sånn at vi befinner oss nedvinds fra søppelstasjonen er det bare å skalke alle lukene og håpe på væromslag.

Det sære med denne situasjonen er at den egentlig ikke er kommunens feil, men skyldes noen av naboene våre. Kommunen hadde egentlig ikke tenkt å grave ned containere for bioavfall i det hele tatt, men noen av øko-huene i nabolaget insisterte på at det måtte vi ha.

Pføy. Hadde jeg husket hvem det var hadde jeg tjoret dem fast med huet nedi innkastet.

Men pytt. Dette er egentlig et forbigående problem. Mesteparten av året er temperaturen i Stavanger sånn at det ikke kommer noe særlig lukt fra noen av søppelcontainerne, og dessuten vasker kommunen biocontaineren av og til, selv om det godt kunne vært oftere.

Det som faktisk er et større problem er at disse søppelcontainerne bare er tilgjengelige for beboere i Gamle Stavanger, vi må bruke en spesiell brikke for å åpne containerne. Jeg tror tanken bak er god -- at vi skal få ha søppelkassene våre i fred og slippe å dele dem med andre som har egen søppelkasse -- men konsekvensen er at forbipasserende med søppel i hendene ikke har noe sted å kaste det. Før hadde de i alle fall muligheten til å hive ting i en av de mange søppelspannene som sto langs alle gatene her.

Resultatet er at gata utenfor huset vårt til stadighet flyter med søppel. I helgene ligger det en sti av kebabpapir, plastbestikk, hamburgertallerkener og flaskeskår fra sentrum og oppover bakken. Det kjører feiebiler her nå og da men ikke mer enn ca en gang i måneden, og i mellomtiden er det opp til oss beboere å plukke opp disse sporene etter nattlig morro.

Det er fint at folk har det morro på byen om kveldene og nettene og jeg unner dem absolutt en matbit på vei hjem etterpå, men det burde ikke være vår oppgave å rydde opp etter dem. Stavanger kommune bør ta ansvaret. Har de problemer med å finansiere ekstra opprydning på morgenkvisten så ser det ut som om det kan være en del penger å hente hos dem driver gatekjøkken og lignende med matservering etter midnatt. Omsetningen deres ser det ikke ut til å være noe i veien med.

Ok, denne var ikke noe morsom, bare muggen. Vi har vel alle sånne dager.

En gang i webbens barndom, dvs. i 1996, var jeg ansatt i ett av landets største energiselskaper og fikk i oppdrag å være ansvarlig for teknisk QA på et prosjekt for å lage nye websider for selskapet. For å gjøre selve jobben hadde vi hyrt inn det selskapet som den gang var regnet som landets fremste på webutvikling. Dette selskapet hadde blitt etablert året før "av allerede erfarne multimediautviklere og markedsførere" og hadde som forretningside "å bringe den tradisjonelle informasjons- og marketingerfaringen over i en ny tid".

Etter en stund hadde de kommet opp med en prototype på det nye nettstedet, og vi møttes for å se på den. En av tingene som opptok meg var tilgjengeligheten av nettstedet, dvs. at det skulle bruke de metodene som finnes for å gjøre seg tilgjengelig for alle besøkende, uansett hva slags nettleser de hadde, uansett om den var i stand til å vise bilder eller ikke og uansett hva slags maskinvare nettleseren kjørte på.

Nå til dags har slike metoder blitt svært vanlige, nedfelt i standarder og offentlighetskrav og støttet av utviklingsverktøyene. I dag vet alle gode webutviklere at de må være i stand til å levere innhold til ulike nettlesere (Internet Explorer, Firefox, Safari, Opera og den som blir lansert neste år) på svært forskjellige enheter (PCer med varierende skjermstørrelse, spillkonsoller, mobiltelefoner) med varierende båndbredde (alt fra bredbånd til ikke-3G-mobiltelefoni). I tillegg kjenner dagens utviklere (stort sett) til hva man må gjøre for å lage nettsteder som er brukbare for dem som har ulike fysiske handikap, spesielt de som er blinde og foretrekker å navigere nettet bevæpnet med en leselist.

Sånn var det ikke den gangen, og de allerede erfarne utviklerne og markedsførerne hadde litt problemer med å forholde seg til mitt mas om manglende ALT-tagger på bilder og annet som gjør verden vanskelig for en besøkende litt utenom det vanlige.

Det hele toppet seg da jeg for tredje gang i løpet av presentasjonen ba om en justering for å gjøre nettstedet mer tilgjengelig. Administrerende direktør i utviklingsselskapet (en av de erfarne markedsførerne) utbryter i sterk og dypfølt frustrasjon: "Men, men, hva i alle dager har blinde på internett å gjøre? Det er jo et visuelt medium, for svingende!"

Hva skal man svare til sånt noe? Noen alternativer blafret gjennom hodet mitt men jeg innså at de alle ville være enten fornærmende eller uforståelige for ham. "Bare gjør det," sa jeg. Og så ble det sånn.

Hvis jeg bare skulle lært meg ting som jeg visste var nyttig i det jeg lærte meg det hadde jeg ikke kunnet stort.

Jeg skrev dette i en fart som en kjapp kommentar i en diskusjon om «unyttig kunnskap» på en newsgruppe for noen år siden. Når jeg noen timer senere gikk tilbake og så på hva jeg hadde skrevet så ble jeg slått av at dette må være en av de mest nøyaktige oppsummeringene av min holdning til læring.

Jeg vet når det startet også. Det ble sånn vinteren 1980/81, en isende kald vinter da Grethe og jeg leide oss inn i en sokkelleilighet i et kuldehøl som heter Li i Nittedal. Jeg hadde akkurat begynt å studere informatikk, og det nesten uten å vite hva faget gikk ut på.

Undervisningen foregikk på UiOs DEC-10-maskin som var et fellessystem for både forskere og studenter fra de fleste fakulteter ved universitetet. Laveregradsstudenter hadde bare tilgang til maskinen fra et lite antall terminalstuer hvor man skrev seg på liste og så fikk en halv times tilgang.

Bruk av maskinen var kvotebelagt - du fikk en kvote angitt i kroner med beløp avhengig av hvilke kurs du tok det semesteret, og ved hver utlogging fikk du vite hvor mye penger du hadde igjen. Prisen for en sesjon var en komplisert formel som tok hensyn til både innlogget tid, CPU-forbruk og IO. Kvotene rant fort unna, og jeg fant ut at her var det om å gjøre å lære mest mulig borte fra maskinen. Men det var jo maskinen jeg hadde lyst å lære om.

Senhøstes kunne jeg nok om systemet til å finne frem til DOC:, et dokumentasjonsområde med haugevis av håndbøker for DEC-10 og programvaren på den. Jeg tittet litt rundt, fant flere manualer som så lovende ut, og printet dem.

Utskrifter hentet man i kjelleren i mattebygget, på samme sted som man leverte inn hullkort for batchkjøring (noen gjorde sånt fremdeles, selv om informatikkutdannelsen lot som om hullkort var utdødd - like greit). Jeg marsjerte ned dit, gikk til den helt innerste, minste hylla som var øremerket for laveregrads-lavkaste-studentene, og fikk hakeslepp da jeg fant en halvmeter høy bunke med A3-pysjamaspapir med mitt navn på.

Utskrifter kostet selvfølgelig de også, og ble trukket fra kvoten din. Denne gigantutskriften betød at semesterets kvote var brukt opp og vel så det, og at jeg ikke hadde mere maskintid igjen for å gjøre oppgavene i kursene mine. Major disaster.

Jeg var heldig - det viste seg at kvotesystemet for utskrifter var ute av drift. Men jeg måtte slepe med meg en stabel på nesten ti kg papir på bussen ut til Li den kvelden for så å bære den under armen 3 km fra busstoppet og hjem. Der havnet den på et bord på gangen.

Manualen jeg hadde skrevet ut som var så gigantisk var DOC:MONCAL.DOC, en beskrivelse av TOPS-10 operativsystemrutiner i to bind (AA-0974G-TB og AA-K039D-TB). Jeg forsto ikke bæret av dem. Operativsystemrutinene kaller man fra maskinspråk, ikke fra høyerenivå språk som FORTRAN og Simula, som vi lærte i studiene. Men alt peset med å skrive ut og frakte manualene skulle ikke være forgjeves, her var det bare å komme i gang og å lære seg maskinspråk.

Så da var det bare å skrive ut de manualene også...

Ett år senere kunne jeg maskinspråk for PDP-10, og et år etter det igjen hadde jeg ikke tid til å studere lenger, for da ble jeg ansatt som systemprogrammerer med ansvar for vedlikehold av TOPS-10 (operativsystem) og annen kjerneprogramvare på DEC-10.

Siden den gang har jeg hatt som fast rutine å bruke tid hvert år på å lære meg noe helt annet enn det jeg jobber med eller får betalt for å lære meg. En del av den kunnskapen er bortkastet men forbausende ofte har den vist seg å være praktisk nyttig.

Det var forresten printsystemet på DEC-10 som ga meg min første betalte "datajobb" også, om enn indirekte. Det får bli en historie for en annen dag.

Jeg har endelig fått tatt meg tid til å oppgradere bloggen min til MovableType. Jeg kløner fremdeles en del med oppsett og innstillinger, men nå er ting såpass ferdig at det er på tide å slippe uhyret løs på verden. Det meste jeg har skrevet opp gjennom årene er fremdeles her, men nå både søkbart og abonnerbart og kommenterbart og arkivert og jeg vet ikke hva.

Jeg har jo jobbet med en del ulike publiseringssystemer opp gjennom årene, og som bloggverktøy later MT til å gjøre jobben og til en vettug pris. Det eneste jeg har å utsette så langt er en ganske spartansk støtte for bildebehandling i richtext-editoren. Jaja, det er jo det vi har HTML-mode for. MT vil i det aller minste gjøre det enklere for meg å skrive når og hvor jeg skulle ønske det, så får vi se om jeg ønsker det oftere nå enn jeg har gjort tidligere. Hold pusten!