Da jeg var 17 år, en gang i tidenes begynnelse da herskeren i Iran fremdeles var Kongen av Konger, Shahanshah Mohammad Reza Pahlavi, var jeg på fisketur i Sør-Trøndelag sammen med et heller usannsynlig følge bestående av 11-åringer fra mye av verden og Raya, en et par-og-tyve år gammel iransk diplomatdatter. Sistnevnte var litt av en skjønnhet med de mest fantastiske dypbrune øynene jeg noen gang har sett, og hadde jeg ikke vært nyforelska i hu som fremdeles er min eneste kjærlighet hadde jeg nok vært ganske på tuppa.
Vi lå der og duppa på fjorden i en småbåt og fikk utdelt fiskestenger. Ingen av ungene hadde vært med på sånt noe før, og slapp fnisende ut snørene. Raya hadde nok med å sitte midt i båten og passe på å ikke bli våt eller skitten. Jeg for min del var oppvokst i Nordland med hobbyfiske som fast og bortimot ukentlig fritidssyssel og hadde nok litt bedre enn håndlag enn de andre som fisket. I løpet av noen minutter hadde jeg fått den første fisken, en grei nok småsei på rundt kiloet.
Jeg huket den av kroken, slapp den ned i båten og fikk ut snøret igjen, som jeg var vant til. Jeg hadde ikke brydd meg om å drepe fisken ennå, så den sprellet jo selvsagt rundt der nede. Da hviner det til bak meg. "Ow! Aii!! Help! Stop it! Stop it!" Det er skjønnheten, som tydeligvis ikke liker å ha en fisk sprellende mellom bena.
Jeg hadde jo tenkt å gjøre akkurat det, men jeg trodde ikke det hastet sånn. Så jeg tar tollekniven ut av slira, plukker opp seien og kapper halsen på den. Jeg passer på å snu fisken sånn at det ikke spruter blod på noen i båten.
Da blir det stille bak meg i et par sekunder, og så kommer det: "YOU, YOU .... YOU KILLED IT!" Jeg kunne jo ikke godt nekte for det. Og så er helvete løs. Raya storgriner, ungene rundt henne begynner med det samme i ren solidaritet, og jeg og båtføreren ser på dem, totalt uforstående.
Det blir bråstopp på fisket og vi legger inn mot land. På vei innover sitter jeg og lurer på hva som hadde skjedd. Visste ingen av de andre hva "fiske" er for noe? Vet de at det faktisk er en sammenheng mellom "fisk" og "fiskemat", eller for den saks skyld mellom "dyr" og "kjøtt"? De siste dagene hadde jeg da sett med egne øyne at ingen av dem har problemer med å spise noen av delene.
Jeg prøvde å spørre Raya om nettopp dette dagen etter, men hun var ikke i stand til å snakke om det. Jeg er ikke sikker på om det var fordi hun så meg som et uhyre av en drapsmaskin og mente at det var nyttesløst å forklare sånt til en barbar som meg eller om det var fordi hun ikke var i stand til å sette ord på følelsene sine. Kanskje begge deler.
Av en eller annen grunn blir jeg påminnet om denne historien hver gang jeg ser fiskeprogrammer på TV hvor de driver med "catch and release", dvs. at de fanger fisk og så slipper den ut igjen. Jeg kan forstå at dette er en god ting hvis man fisker arter som det faktisk finnes minstemålkrav på, og at man med å slippe småfisken ut igjen kan bidra til at bestanden beholdes eller styrkes.
Men i en del programmer jeg ser, spesielt de fra det gærne kontinentet i vest, høres det ut som om det har gått religion i det, at fisken er hellig og at å drepe den er en synd.
Jeg tror ikke det er så veldig mange vegetarianere som driver med fiske, så jeg går ut fra at disse fiskerne faktisk spiser fisk. Allikevel driver de og huker drar opp og slipper ut igjen fisk i store mengder. For meg er det et mysterium.
Det har kanskje med å gjøre at for meg er fiske ikke "sport" men matauk. At det også er morsomt er jo .. morsomt, men det er kun en bieffekt. Jeg fanger gjerne fisk hvis jeg eller katta skal spise den men jeg tror også at fisk kan føle smerte og redsel og i mine øyne er "catch and release" reinspikka dyreplageri. Trenger jeg ikke fisken så lar jeg den være i fred. Og tåler ikke arten å reduseres så ligger jeg unna den.
"Catch and release" er bortimot som om man skulle ta med seg et kirurgteam med hjertestartere på elgjakt sånn at man etter å ha skutt elgen kunne lappe den sammen, stable den på beina og sende den avgårde i retning av neste jaktlag.
Leave a comment