De siste par årene har vært travle, både på jobb og i "fritiden". Og med mye å gjøre blir det sånn at man slutter å gjøre noen ting. Jeg har sluttet å gå på byen (ikke så vanskelig etter at det eneste stedet som var verdt å gå på stengte), jeg har sluttet å spille i korps, og jeg har sluttet å trene. Det siste er en sånn greie som det er veldig enkelt for meg å slutte med, lazy slob som jeg er.
Det jeg ikke sluttet med var å spise og å drikke. Det fortsatte jeg med, i omlag samme mengder som tidligere. Og når man kombinerer det med adskillig lavere fysisk aktivitet har det konsekvenser. For min del har disse konsekvensene konsentrert seg i fronten.
Jeg har, for å si det rett ut, fått det som populært er kjent som "ølmage". En solid antydning til en, i det minste. Badevekta har ikke vært besøkt på i alle fall det siste året men i går våget jeg meg oppå med bange anelser. Den landet med et ynk på 92 kg - 5 kg mer enn for et år siden og 2 kg mer enn jeg noensinne har veid før.
Mangel på trening har nok medført en del tap av muskelmasse, og det vil si at jeg trolig har dratt på meg en god del mer enn 5 kg fett.
Ekstra kilo og padding i frontregionen har en del praktiske konsekvenser. Disse har sneket seg opp gradvis på meg, og det er bare de siste ukene at jeg har blitt klar over dem. Det har blitt vanskeligere å bøye seg ned for å plukke opp ting fra bakken (med hund gjør man det et par ganger om dagen) men de fleste ulempene er bukseorienterte.
Jeg har en skuff full av bukser som stort sett er mulige å få på seg men ikke lenger behagelige å bruke. Jeg forstår plutselig hvorfor gamle menn ynder å gå med bukseseler. Og sammenhengen mellom stor mage og rørleggersprekk har plutselig gått opp for meg.
Slik kan det ikke fortsette. Kiloene må vekk og bukmusklene må strammes igjen. Hadde første økt på veldig lenge på treningsstudio i går og i dag ynker musklene seg på vanlig måte.
Egentlig vet jeg jo at dette på litt sikt vil gi meg mere overskudd til alt det andre jeg må finne tid til, så nå gjelder det bare å ikke la lettvinte unnskyldninger få komme mellom meg og ergometersykkelen.
Kanskje jeg til og med kommer til å klare å skrive mer her. Kanskje.
