En gang i 1985 eller deromkring satt jeg i fred og ro på kontoret mitt i 3. etasje i Abels hus på Blindern da DEC-10 plutselig krasjet.
Ikke noe rart med det, det var noe som skjedde fra tid til annen. Etter noen minutter kom det melding på skjermen min (og på 150 eller så andre skjermer tilkoblet samme maskin) om at den var på vei opp igjen. Jeg hentet meg en kopp kaffe, og ventet på å kunne jobbe videre.
Så banket det på døren, og en jypling jeg ikke hadde sett før stikker hodet inn. "Jeg tror jeg nettopp krasjet DEC-10", sa han. Jeg lo litt innvendig og begynte å forklare ham at DEC-10 er et flerbrukersystem, at det kan finnes mange årsaker til at den stopper, og at det er svært liten grunn til å tro at det var noe han hadde gjort som førte til at maskinen krasjet.
Men han insisterte. Det var hans program som hadde stoppet maskinen.
Så jeg ba om å få se programmet.
Noen uker tidligere hadde vi oppgradert til en ny versjon av TOPS-10, operativsystemet på DEC-10. Denne nye versjonen hadde en rekke nye systemkall, og det viste seg at det denne raringen - som var en relativt fersk bruker av maskinen og forsåvidt relativt fersk på universitetet - hadde gjort var å lese gjennom dokumentasjonen for de nye systemkallene og skrive programmer for å teste de forskjellige.
Og et av disse programmene hadde krasjet maskinen, mente han.
Han viste meg programmet. Jeg nektet å tro at det kunne krasje DEC-10. Han kjørte programmet. Programmet skrev ut "Trykk ^D". Han trykket control D. DEC-10 krasjet.
Da hadde han min hele og fulle oppmerksomhet.
Det nye systemkallet var et som gjorde det mulig å kalle opp programdebuggeren, DDT, med et tastetrykk. Man gjorde kallet og anga hvor i hukommelsen det kjørende programmet skulle hoppe når man trykket control D. Det vanlige stedet å hoppe for å starte debuggeren var lokasjon 147, det normale startstedet for DDT. Det dette programmet gjorde var derimot å angi et hopp til et sted over 400 000. Det vil si til skrivebeskyttet hukommelse. Og da krasjet maskinen. En operativsystemfeil.
Det tok meg ikke lang tid å komme opp med en patch som løste problemet, og å sende en SPR til Digital for å få en permanent fiks.
Konsekvensen av to krasj på en time var ikke store, kanskje bortsett fra litt mer banning i korridorene og litt større kaffeforbruk ved UiO enn vanlig. Den mest merkbare konsekvensen på sikt var en ny ansatt ved USIT - folk som får til sånt fortjener ikke å gå fri.
Så det er historien om hvordan jeg møtte Simen Gaure. Og i dag fikk jeg vite at han har blitt dr. scient i matematikk med hovedoppgaven "Entropy of binary shifts and its connection with graph theory". Gratulerer, Simen!
