For vel et år siden oppdaget jeg jazzen. Det vil si, jeg har hørt på jazz on & off i mange år, men frem til for vel et år siden dreide det seg stort sett om den snille uskyldige jazzen: dixieland, storband, swing, sånt som har den grusomme samlebetegnelsen "gladjazz" eller, litt bedre, "tradjazz".
Bebop og hard bop og postbop og improvisasjonsjazz generelt var sånt som jeg bare ikke begrep meg på.
Men så sa det pling da, for vel et år siden. Og siden har jeg stort sett ikke hørt på annet. Storheter som jeg for to år siden bare kjente av omtale, om det, har jeg nå på øret til enhver tid.
Jeg begynte med revolusjonen på førtitallet - Parker, Gillespie, Young - og jobbet meg videre opp gjennom femti- og sekstitallet - Rollins, Davis, Coltrane, Monk, etc. etc. etc - og har faktisk etterhvert fått sans for nåtidige frijazzutøvere som Zorn, Vandermark og Nilssen-Love.
I januar hvert år arrangeres det i Stavanger en tradjazz-weekend, med 10-15 konserter fordelt over tre dager. Jeg stilte selvsagt i år, men egentlig gledet jeg meg mye mer til mai, da Maijazz går av stabelen. Tradjazz var jo det gamle, velkjente, det jeg ønsket meg var den "skikkelige" jazzen.
Like etter tradjazz-weekenden kom jeg over en etterlysning på www.maijazz.no der de etterlyste frivillige funksjonærer (jazzistenter) til Maijazz. Jeg meldte meg straks på, og tenkte at det kunne være en grei måte å komme inn i et til nå ukjent miljø på.
Og det var det. å være jazzistent under Maijazz er en slitsom men spennende opplevelse. Miljøet i arrangementsorganisasjonen er fantastisk og anbefales på det sterkeste.
En av ulempene med å være jazzistent var at jeg trolig fikk med meg mindre av Maijazz enn jeg ellers ville gjort. Jeg jobbet ikke som billettselger eller vakt på arrangementene men som kaospilot - et usynlig elitekorps som fungerer i skyggene og trør til der det trengs.
Tilværelsen som kaospilot besto av lengre perioder med venting ispedd plutselige rykk med intens aktivitet. Dermed fikk jeg både lempet stoler, utøvd crowd control, spilt kort og Trivial Pursuit, sovet, sett deler av O Brother Where Art Thou, kjørt limousine med artister, kjørt Transit med instrumenter, bli kjent med masse mennesker jeg aldri ellers ville blitt kjent med, og mye mye mer. Morro! På de to frikveldene jeg hadde fikk jeg også med meg et par konserter som betalende gjest. Og på toppen av det hele fikk jeg med meg noen gratis høydepunkter, spesielt konserten med Kimmo Pohjonen.
Og det var vel Kimmo som fikk meg til å begynne å fundere litt etter at støvet hadde lagt seg...
For ellevill og spenna gæren elektrosynthtrekkspill fra Finland er morro, bevares, men er det jazz?
Ikke så veldig.
Så jeg tok for meg programmet for Maijazz 2003 og lette etter den "egentlige" jazzen. Og det var ikke så veldig mye å finne.
Det er liten tvil om at Garbarek er jazz. Og Dixie fra Molde er da det de også, selv om de er solid plassert i tradjazz-genren. Randi Tytingsvåg er også jazzutøver når hun synger Cole Porter, men også det ligger i tradjazz/swing-området. Bebopen, hvor er den? Fraværende.
Ser man på de store utenlandske trekkplasterne så er det faktisk knapt snakk om jazz i det hele tatt - det vi har å gjøre med er musikk som om den skulle fått noen samlebetegnelse må nøye seg med den vage og feige "world music". Gotan Project er ikke jazz - selv om det er kul musikk.
Jeg kan gå med på at Coco Mbassi og Maria Jõao spiller musikk som har sterke elementer av jazz i seg. Og Georgie Fame og Dennis Rollins er jazz god som noen. MEN HVOR ER BEBOPEN? Hulk.
Nå var Maijazz 2003 en timingmessig merkelig greie. På grunn av amerikanernes galematias i Irak var det henimot umulig å få noen fra USA til å røre seg ut av landet. Til og med Cheb Mami avlyste sin reise til Stavanger av den grunn. (Og han spiller utrolig stilig musikk han også. Men rai er heller ikke jazz.)
Jeg lever i håpet om at Maijazz 2004 i hvertfall får tak i en eller noen artister som leverer "gammaldags improvisasjonsjazz" slik at halvgamlinger som meg også kan bli glade. Inntil så skjer trøster jeg meg annenhver tirsdag med Stuenensemblet som spiller vaskeekte boppete jazz på Skjenkestuen. Og det er en god trøst.
Men min granskning av Maijazz-programmet ledet meg også ut til å titte på hva slags artister de andre jazzfestivalene plasserer på programmet. Og det var en til dels tragikomisk opplevelse som endte opp med å stille Maijazz i et faktisk ganske bra lys.
Se for eksempel på Moldejazz, klassikeren over alle i det norske jazzfestivallandsskapet. I 2003 hadde de besøk av disse kjente jazzutøverne: 2 Små Kinesere, Bertine Zetlitz, Cc Cowboys, Dum Dum Boys, Kaizers Orchestra, Madrugada.
Sukk. Men joda, det er massevis av utmerket jazz på Moldejazz også, og jeg kunne godt tenkt meg å vært der. Og det er fremdeles mer jazz enn pop/rock, heldigvis. Men allikevel...
Men haka traff ikke gulvet helt før jeg besøkte nettstedet til The Montreaux Jazz festival. Det var da jeg måtte bite meg i leppa og klype meg i armen og gjøre verdivalg på om jeg skulle le eller gråte.
For der er trekkplasterne Jethro Tull, Radiohead, Morcheeba, Craig David, Yes, Simply Red, Jamiroquai, Lisa Stansfield, The Pretenders, Van Morrison og ZZ Top. Og så har de klart å få skviset av plass til et par jazzkonserter også, til nøds.
Hva er det som foregår? Her er min teori:
Den første rock-n-roll-generasjonen er på rask vei mot pensjonsalderen. De liker fremdeles musikken sin. Og de liker stort sett slett ikke elektronika og hiphop.
De ønsker å kunne gå på musikkfestivaler de også. Og de ønsker å kunne gjøre det uten å måtte risikere å møte på barnebarna. For de fleste femtinoeåringer er det uaktuelt å reise til Quart eller til Roskilde, selv om Bowie eller Stones skulle finne på å stille der. Roskilde er ikke deres arena lenger, og Quart har aldri vært det.
Samtidig sliter jazzfestivalene med å få publikum, og innser at en måte å få opp besøkstallene er å ta inn mainstreamartister som appellerer til et videre publikum, men fremdeles i samme aldergruppe som jazzelskere flest.
Men det høres ikke noe videre KULT ut å gå på en Musikkfestival for middelaldrende, så de fortsetter å kalle det "jazzfestival".
Og sammenlignet med sånt noe er Maijazz rene puritanismen.
Argh. Jeg tror jeg setter på Ornette Coleman og avreagerer litt, jeg.
Leave a comment