Jeg leste alle Morgan Kane-bøkene etterhvert som de ble skrevet. Dvs. jeg startet ikke før Kjell Hallbing hadde kommet til bok 30 eller så, men de første 30 bøkene gikk unna på en måned, og så var det bare å belage seg på å stille i kiosken hver bladdag for å se om det var noe nytt å ta med hjem.
For noen uker siden kom jeg over en av Bladkompaniets dobbeltbinds-nyutgivelser, og kjøpte den. Det var bind 2, som inneholdt Comanche! og Den siste Cheyenne.
Det var ikke før jeg hadde lest denne boka at det gikk opp for meg at Bladkompaniet i denne utgivelsen har sortert Kane-sagaen kronologisk, og ikke i utgivelsesrekkefølge.
Totalt uakseptabelt! For en som tidligere har lest hele Kane-serien etterhvert som den har blitt skrevet var det vel så viktig å observere Hallbings utvikling som forfatter og spesialist på wild west-arkana som å følge med på hva som skjedde når med Morgan Kane. De tidlige og de senere bøkene er svært forskjellige både mht. språk, plot, karakterbeskrivelser og stemning.
Kane-serien starter i 1966 med bøker som er ekstremt enkle i formen, som følger etterhvert godt kjente klisjeaktige kåbbåibok-plot, og som fokuserer mer på å være underholdende enn å være korrekte. Mot slutten av serien har bøkene blitt lengre, plottene mer intrikate og bøkene er spekket med detaljkunnskap om liv og levnet i det ville vesten som i større og mindre grad er vesentlig for historien som fortelles. Hallbing føler tydeligvis også behov for å være politisk korrekt i en helt annen grad enn ti år tidligere. F.eks. får indianerne en ganske annen behandling i Comanche! (nr. 71, 1974) enn hva som blir negre til del i Med loven i ryggen (nr. 4, 1966).
Så jeg ga opp dobbeltbindutgivelsene, og har nå begitt meg inn på en bruktbuvandring for å skaffe meg de "skikkelige" Kane-utgivelsene i tilnærmetvis utgivelsesrekkefølge.
Joda, Morgan Kane er kiosklitteratur - guttas versjon av Sagaen om Isfolket. Jeg skammer meg ikke plagsomt over å lese dem allikevel, jeg. Og får disse bøkene noen til å lese som ellers ikke ville ha gjort det, så hurra.
Og etter å ha brukt masse tid på å lese bøker av "seriøse" forfattere som tilsynelatende er ute av stand til å smi en historie uten å bruke 400+ sider på den, så er det en befrielse å plukke opp en gul-rød lefse på 120 sider som det er mulig å komme gjennom på et par ettermiddagstimer.
