Bjørn Hell Larsen

18. april 2008 - Catch and Release

Da jeg var 17 år, en gang i tidenes begynnelse da herskeren i Iran fremdeles var Kongen av Konger, Shahanshah Mohammad Reza Pahlavi, var jeg på fisketur i Sør-Trøndelag sammen med et heller usannsynlig følge bestående av 11-åringer fra mye av verden og Raya, en et par-og-tyve år gammel iransk diplomatdatter. Sistnevnte var litt av en skjønnhet med de mest fantastiske dypbrune øynene jeg noen gang har sett, og hadde jeg ikke vært nyforelska i hu som fremdeles er min eneste kjærlighet hadde jeg nok vært ganske på tuppa.

Vi lå der og duppa på fjorden i en småbåt og fikk utdelt fiskestenger. Ingen av ungene hadde vært med på sånt noe før, og slapp fnisende ut snørene. Raya hadde nok med å sitte midt i båten og passe på å ikke bli våt eller skitten. Jeg for min del var oppvokst i Nordland med hobbyfiske som fast og bortimot ukentlig fritidssyssel og hadde nok litt bedre enn håndlag enn de andre som fisket. I løpet av noen minutter hadde jeg fått den første fisken, en grei nok småsei på rundt kiloet.

Jeg huket den av kroken, slapp den ned i båten og fikk ut snøret igjen, som jeg var vant til. Jeg hadde ikke brydd meg om å drepe fisken ennå, så den sprellet jo selvsagt rundt der nede. Da hviner det til bak meg. "Ow! Aii!! Help! Stop it! Stop it!" Det er skjønnheten, som tydeligvis ikke liker å ha en fisk sprellende mellom bena.

Jeg hadde jo tenkt å gjøre akkurat det, men jeg trodde ikke det hastet sånn. Så jeg tar tollekniven ut av slira, plukker opp seien og kapper halsen på den. Jeg passer på å snu fisken sånn at det ikke spruter blod på noen i båten.

Da blir det stille bak meg i et par sekunder, og så kommer det: "YOU, YOU .... YOU KILLED IT!" Jeg kunne jo ikke godt nekte for det. Og så er helvete løs. Raya storgriner, ungene rundt henne begynner med det samme i ren solidaritet, og jeg og båtføreren ser på dem, totalt uforstående.

Det blir bråstopp på fisket og vi legger inn mot land. På vei innover sitter jeg og lurer på hva som hadde skjedd. Visste ingen av de andre hva "fiske" er for noe? Vet de at det faktisk er en sammenheng mellom "fisk" og "fiskemat", eller for den saks skyld mellom "dyr" og "kjøtt"? De siste dagene hadde jeg da sett med egne øyne at ingen av dem har problemer med å spise noen av delene.

Jeg prøvde å spørre Raya om nettopp dette dagen etter, men hun var ikke i stand til å snakke om det. Jeg er ikke sikker på om det var fordi hun så meg som et uhyre av en drapsmaskin og mente at det var nyttesløst å forklare sånt til en barbar som meg eller om det var fordi hun ikke var i stand til å sette ord på følelsene sine. Kanskje begge deler.

Av en eller annen grunn blir jeg påminnet om denne historien hver gang jeg ser fiskeprogrammer på TV hvor de driver med "catch and release", dvs. at de fanger fisk og så slipper den ut igjen. Jeg kan forstå at dette er en god ting hvis man fisker arter som det faktisk finnes minstemålkrav på, og at man med å slippe småfisken ut igjen kan bidra til at bestanden beholdes eller styrkes.

Men i en del programmer jeg ser, spesielt de fra det gærne kontinentet i vest, høres det ut som om det har gått religion i det, at fisken er hellig og at å drepe den er en synd.

Jeg tror ikke det er så veldig mange vegetarianere som driver med fiske, så jeg går ut fra at disse fiskerne faktisk spiser fisk. Allikevel driver de og huker drar opp og slipper ut igjen fisk i store mengder. For meg er det et mysterium.

Det har kanskje med å gjøre at for meg er fiske ikke "sport" men matauk. At det også er morsomt er jo .. morsomt, men det er kun en bieffekt. Jeg fanger gjerne fisk hvis jeg eller katta skal spise den men jeg tror også at fisk kan føle smerte og redsel og i mine øyne er "catch and release" reinspikka dyreplageri. Trenger jeg ikke fisken så lar jeg den være i fred. Og tåler ikke arten å reduseres så ligger jeg unna den.

"Catch and release" er bortimot som om man skulle ta med seg et kirurgteam med hjertestartere på elgjakt sånn at man etter å ha skutt elgen kunne lappe den sammen, stable den på beina og sende den avgårde i retning av neste jaktlag.

13. februar 2008 - Bolle i ovnen

De siste par årene har vært travle, både på jobb og i "fritiden". Og med mye å gjøre blir det sånn at man slutter å gjøre noen ting. Jeg har sluttet å gå på byen (ikke så vanskelig etter at det eneste stedet som var verdt å gå på stengte), jeg har sluttet å spille i korps, og jeg har sluttet å trene. Det siste er en sånn greie som det er veldig enkelt for meg å slutte med, lazy slob som jeg er.

Det jeg ikke sluttet med var å spise og å drikke. Det fortsatte jeg med, i omlag samme mengder som tidligere. Og når man kombinerer det med adskillig lavere fysisk aktivitet har det konsekvenser. For min del har disse konsekvensene konsentrert seg i fronten.

Jeg har, for å si det rett ut, fått det som populært er kjent som "ølmage". En solid antydning til en, i det minste. Badevekta har ikke vært besøkt på i alle fall det siste året men i går våget jeg meg oppå med bange anelser. Den landet med et ynk på 92 kg - 5 kg mer enn for et år siden og 2 kg mer enn jeg noensinne har veid før.

Mangel på trening har nok medført en del tap av muskelmasse, og det vil si at jeg trolig har dratt på meg en god del mer enn 5 kg fett.

Ekstra kilo og padding i frontregionen har en del praktiske konsekvenser. Disse har sneket seg opp gradvis på meg, og det er bare de siste ukene at jeg har blitt klar over dem. Det har blitt vanskeligere å bøye seg ned for å plukke opp ting fra bakken (med hund gjør man det et par ganger om dagen) men de fleste ulempene er bukseorienterte.

Jeg har en skuff full av bukser som stort sett er mulige å få på seg men ikke lenger behagelige å bruke. Jeg forstår plutselig hvorfor gamle menn ynder å gå med bukseseler. Og sammenhengen mellom stor mage og rørleggersprekk har plutselig gått opp for meg.

Slik kan det ikke fortsette. Kiloene må vekk og bukmusklene må strammes igjen. Hadde første økt på veldig lenge på treningsstudio i går og i dag ynker musklene seg på vanlig måte.

Egentlig vet jeg jo at dette på litt sikt vil gi meg mere overskudd til alt det andre jeg må finne tid til, så nå gjelder det bare å ikke la lettvinte unnskyldninger få komme mellom meg og ergometersykkelen.

Kanskje jeg til og med kommer til å klare å skrive mer her. Kanskje.

26. mars 2007 - Gamle Stavanger på web

Siden jeg skriver så utrolig mye her og blir litt redd for å utmatte mitt fengslede publikum (heh) har jeg bestemt meg for å starte en engelsk-språklig blog om Gamle Stavanger. Det er til og med mulig at den får et større volum enn denne.. Adressen er oldstavanger.blogspot.com, så det er bare å sjekke den ut.

28. desember 2006 - Romjulstrekkepusten

Dette har vært en travlere sommer og høst og forvinter enn jeg hadde trodd det var mulig å ha. Kort oppsummering: Byttet jobb i juni, vært i Paris i to uker på kurs, snekret ennå mer hytte i sommer, jobbet som en tulling hele høsten, helg i Warszawa i desember. For lite tid til familien, ingen i det hele tatt til venner. Men penga kommer godt med. BMWen ble ikke solgt, tar i mot bud. Mer følger, regner jeg med.

9. mai 2006 - Jeg selger BMWen min!

Vi har for mange motorsykler og for lite tid å sykle på. Derfor selger jeg min 2000 BMW F650GS.

Jeg har bare hatt den i litt over to år og det skal bli trist å skilles, but a man's gotta do what a man's gotta do. Dessuten trenger hytta flere pengeinnsprøytninger. :-) Les mer og se bedre bilder på linken over.

19. april 2006 - Datamaskinen som sa *boink*

En gang i 1985 eller deromkring satt jeg i fred og ro på kontoret mitt i 3. etasje i Abels hus på Blindern da DEC-10 plutselig krasjet.

Ikke noe rart med det, det var noe som skjedde fra tid til annen. Etter noen minutter kom det melding på skjermen min (og på 150 eller så andre skjermer tilkoblet samme maskin) om at den var på vei opp igjen. Jeg hentet meg en kopp kaffe, og ventet på å kunne jobbe videre.

Så banket det på døren, og en jypling jeg ikke hadde sett før stikker hodet inn. "Jeg tror jeg nettopp krasjet DEC-10", sa han. Jeg lo litt innvendig og begynte å forklare ham at DEC-10 er et flerbrukersystem, at det kan finnes mange årsaker til at den stopper, og at det er svært liten grunn til å tro at det var noe han hadde gjort som førte til at maskinen krasjet.

Men han insisterte. Det var hans program som hadde stoppet maskinen.

Så jeg ba om å få se programmet.

Noen uker tidligere hadde vi oppgradert til en ny versjon av TOPS-10, operativsystemet på DEC-10. Denne nye versjonen hadde en rekke nye systemkall, og det viste seg at det denne raringen - som var en relativt fersk bruker av maskinen og forsåvidt relativt fersk på universitetet - hadde gjort var å lese gjennom dokumentasjonen for de nye systemkallene og skrive programmer for å teste de forskjellige.

Og et av disse programmene hadde krasjet maskinen, mente han.

Han viste meg programmet. Jeg nektet å tro at det kunne krasje DEC-10. Han kjørte programmet. Programmet skrev ut "Trykk ^D". Han trykket control D. DEC-10 krasjet.

Da hadde han min hele og fulle oppmerksomhet.

Det nye systemkallet var et som gjorde det mulig å kalle opp programdebuggeren, DDT, med et tastetrykk. Man gjorde kallet og anga hvor i hukommelsen det kjørende programmet skulle hoppe når man trykket control D. Det vanlige stedet å hoppe for å starte debuggeren var lokasjon 147, det normale startstedet for DDT. Det dette programmet gjorde var derimot å angi et hopp til et sted over 400 000. Det vil si til skrivebeskyttet hukommelse. Og da krasjet maskinen. En operativsystemfeil.

Det tok meg ikke lang tid å komme opp med en patch som løste problemet, og å sende en SPR til Digital for å få en permanent fiks.

Konsekvensen av to krasj på en time var ikke store, kanskje bortsett fra litt mer banning i korridorene og litt større kaffeforbruk ved UiO enn vanlig. Den mest merkbare konsekvensen på sikt var en ny ansatt ved USIT - folk som får til sånt fortjener ikke å gå fri.

Så det er historien om hvordan jeg møtte Simen Gaure. Og i dag fikk jeg vite at han har blitt dr. scient i matematikk med hovedoppgaven "Entropy of binary shifts and its connection with graph theory". Gratulerer, Simen!

18. april 2006 - Røssdal

Vanligvis er jeg veldig lite oppfinnsom når det gjelder å lufte bikkja. Det blir stort sett til turer rundt i nabolaget eller til nøds rundt Mosvannet eller et av Stokkavannene (vi pleide å ha tre, men ett av dem er nå et industriområde) eller Solastranden eller noe sånt.

Men kjører man et stykke (og tar en ferje) så kan man gå tur i Røssdalen. Der er det nydelig. Vi har aldri drevet det lenger enn en times fottur innover, men dette er et av stedene jeg godt kunne tenkt meg å tatt med sekk og sovepose og utforsket videre en gang. Det var dette med tiden, da. Dette bildet er også tatt med mobilen min. DSLR-kameraer er rett og slett for kronglete å slepe med seg ut i verden. Mumle.

11. april 2006 - Ny jobb

Da er det offisielt. Den 1. juni i år starter jeg i ny jobb, som seniorkonsulent i Rubik Solutions AS. Der skal jeg jobbe med leveranse av og konsulenttjenester rundt programvare fra Peregrine Systems Inc.. Det betyr at jeg skal bli ekspert på buzzword-vennlige konsepter som ITIL, Service Managment og Asset Management. Peregrine ble for noen måneder siden kjøpt opp av Hewlett Packard (HP), og det vil si at programvaren jeg skal bli god på etterhvert vil være en del av HP OpenView-plattformen. Tidene er fremdeles spennende.

17. mars 2006 - Spennende tider

Det er både spennende og triste tider på privatfronten for tiden, begge deler av grunner som det passer dårlig å snakke om nå.

Men jeg tenkte jeg skulle dele et bilde med dere. En av ulempene med å ha kjøpt seg hytte i nordfylket er ferjereisen Mortavika-Arsvågen, men når utsikten fra overdekket er som her så er det nesten verdt det. Bildet er tatt med en Sony Ericsson S700i mobiltelefon.

20. desember 2005 - Happy DEC-20!

Som jeg lovte for noen dager siden - eller hva det var - noen ord om DEC-20 i dag.

PDP-10 var en bra prosessor. De fleste var enige om det. Men en prosessor doth not a computer system make, og når man kjøpte en DEC-10 så fikk man et operativsystem på kjøpet. Det var ikke like godt likt.

Noen mislikte TOPS-10 så sterkt at de mente at det heller burde hett BOTTOMS-10. En gjeng med smartinger ved Bolt, Beranek & Newman (BBN) fant ut at de ville gjøre noe med det, og lagde en utvidet versjon av TOPS-10 som de kalte TENEX (Ten Extended, tog du 'an?).

TENEX utviklet seg etterhvert til noe helt annet enn TOPS-10, med en annen prosessmodell (den hadde en), hauger av egne systemkall, støtte for paget virtuell hukommelse, masse egen mikrokode for å støtte de nye systemkallene, nye filsystemer, et nytt shell, etc. etc., og veldig mange likte det de så. Så godt at DEC ble bekymret og bestemte at Noe Måtte Gjøres. Det de gjorde var å kjøpe rettighetene til TENEX, videreutvikle systemet, og selge det som et alternativt operativsystem for PDP-10 som de kalte TOPS-20.

Kjører man TOPS-20 på en PDP-10 så har man ikke en DEC-10, man har en DEC-20. Happy DEC-20!

Det hører med til historien at jeg kan skryte på meg en ytterst vag forbindelse med en gang aktverdige BBN. Et amerikansk selskap som kjøpte opp et fransk selskap som kjøpte opp et selskap jeg jobbet i kjøpte en gang også opp et selskap som kjøpte opp BBN. Så i et års tid på starten av dette årtusenet var jeg en del av samme konsern som BBN. Ikke at det er så mye å være stolt av, but there you go.

UiO hadde en gang to DECSYSTEM-20. De var plassert i et cluster - dvs. de delte på disker - og het Siri og Tone. Til sammen var de totalt utilstrekkelige til å håndtere laveregradsstudentene på IfI - en av ulempene med TOPS-20 var at det var en skikkelig resource hog, og folk drev med sånn galskap som å kjøre emacs på dem.

10. desember 2004 - Happy DEC-10!

Tiende desember i dag, en fast merkedag for alle tidligere brukere av DECsystem-10 fra salig DEC, aka Digital Equipment Corporation, nå en del av den delen av HP som en gang het Compaq.

Jeg er ikke sikker på om det fremdeles kjører noen DEC-10er i verden (selv om jeg vet at det er noen DEC-20 og kloner, mer om det om ti dager...), men det kule er at DEC-10 ikke er død av den grunn - alle som ønsker det kan få sin helt egen virtuelle DEC-10 å leke med. Det finnes nemlig en rekke ulike emulatorer for PDP-10-prosessoren som var kjernen i DEC-10, og dermed masse mulighet for å leke seg. Hadde man bare hatt bedre tid...

7. desember 2004 - Thunderbirds are go!

Nå skjer ting fort på Mozilla-fronten. Jeg har brukt Mozilla Thunderbird som mitt hovedmailprogram de siste to årene, helt fra versjon 0.2 og oppover. Og nå, bare et par uker etter lanseringen av Firefox 1.0 har de pinadø lansert Thunderbird 1.0 også.

Som mailleser ligner Thunderbird ganske mye på Outlook, men har en rekke hendige egenskaper som Outlook mangler, f.eks. newsleser, gode spamfiltere og en haug med forskjellige "extensions" - små tillegg som gir programmet ekstra egenskaper.

Det Thunderbird mangler er kalender og oppgaveliste. Dette jobbes det med i nok et Mozilla-prosjekt, Sunbird. Dette er kommet vesentlig kortere enn Firefox og Thunderbird, men den som venter på noe godt og alt det der.

Når jeg først er inne på mail: dersom du har mulighet til å lese mail med IMAP i stedet for med POP så anbefales dette på det sterkeste. Jeg fant på unnskyldninger for ikke å bytte i årevis men rotet meg endelig til det for et par år siden. Verden har vært et kulere sted siden da. Jeg har tilgang til postkassene mine uansett hvor jeg er i verden, leser mail på den maskinen som er nærmest til enhver tid og, ikke minst, har all mailen liggende på en server med backup i stedet for på vanskjøttet disk på en tilfeldig PC. Markerer jeg en melding som "important" eller "to do" i Thunderbird på en maskin ser jeg det samme merket når jeg åpner postkassen i Thunderbird på en annen maskin også. Jubel.

6. desember 2004 - No har vi vaska gølvet

I går skrev jeg på denne siden for første gang på lenge og når jeg først var i gang så kom ånden over meg, og jeg tok en ryddejobb som har stått på tapetet i lang tid. For dem som bryr seg om sånt ser disse sidene trolig penere ut nå enn før. For dem som bryr seg om sånt validerer disse sidene nå som XHTML 1.0 Transitional, og alle teite tabellformatteringstriks er fjernet og erstattet med CSS. De av dere som bryr seg om begge deler er trolig ekstatiske.

5. desember 2004 - Got Firefox?

Jeg går ut fra at du bruker Windows - de fleste gjør det, raringene. Jeg gjør det også en del av tiden, av og til har man ikke noe valg (og av og til er Windows det greieste valget, selv om det smerter meg å tilstå det). Oddsene er gode for at du også bruker Microsofts nettleser, Internet Explorer. Men der har du et valg! Dersom du ikke har prøvd Firefox ennå er det på høy tid at du tar spranget. Kost på deg en skikkelig nettleser - spesielt siden den er gratis. Det er mange kule ting med Firefox, les mer på Firefox-produktsiden på www.mozilla.org.

Happy browsing!

(Og skulle du ha lyst på et bedre mailprogram så kan jeg anbefale Mozilla Thunderbird.)

2. juni 2004 - Burmesiske rovsommerfugler, journaliststreiker og andre farer

For noen uker siden var det MaiJazz, og jeg stilte opp som frivillig igjen. Denne gangen med adskillig mer interessante arbeidsoppgaver enn tidligere. (Tidligere har jeg vært kaospilot, en av dem ansvarlige for alt ingen andre klarer, orker eller husker: "Kjør den bilen dit. Hent den bassen. Finn en stålfelg. Stopp de folka.")

I år var jeg først med i redaksjonen for MaiJazz-avisa og skrev omtaler for en del artister, og under selve festivalen var jeg interninformasjonsansvarlig, konsertanmelder og fotograf. Det var egentlig den første biten som skulle ta mest tid, men da journaliststreiken satte inn andre dagen av MaiJazz var det bare å trå til. Dette førte blant annet til at jeg hadde seks bilder på trykk i Rogalands Avis og Stavanger Aftenblad i løpet av en uke, og det var jo morro i seg selv.

En av tingene som sjokkerte meg med MaiJazz var at de ikke har noen som helst form for visuell hukommelse fra alt det som har skjedd før. Ingen bilder av høydepunktene. Ikke noen samling med illustrasjonsfoto. Så et av målene mine var å gjøre noe med det. Etter MaiJazz satte jeg derfor sammen en foto-CD med 240 bilder fra åpningsshowet, to intervjuer og 22 konserter. Deretter sov jeg i omlag en uke.

Men all fotograferingen vakte til liv igjen fotointeressen som blaffet opp i fjor en gang (se under) men stilnet utover høsten. Og en dag jeg var rundt på nettet fant jeg ut at Nitimen i NRK P1 arrangerer fotokonkurransen "Mitt beste bilde" og at de tok i mot bidrag over nettet. Så jeg sendte inn et bilde.

Bildet jeg valgte var et jeg knipset i Danmark i sommerferien i fjor. Det er tatt i sommerfuglhuset i Jesperhus Sommerland, hvor flere tusen sommerfugler vaser rundt og venter på å bli tatt bilde av. Jeg tok et tyvetalls bilder der i løpet av de minuttene vi var inne, og dette er ett av tre jeg synes ble brukbare.

Det er mulig å se gjennom alle bilder som har kommet inn til Nitimen-konkurransen, og en titt der viste at det var en god del bra bilder, men også mange ikke videre gode. Så jeg tenkte at bildet mitt nok ville kunne hevde seg bra.

Jeg ble allikevel overrasket da jeg i går sjekket hjemmesiden til Nitimen og oppdaget bildet mitt der.

Siden jeg aldri hører på Nitimen ble neste steg å laste ned gårsdagens program fra NRKs nettradio og høre gjennom det. Og joda, 38:20 inn i programmet ble navnet mitt nevnt. Jeg er hverken linse- eller mikrofonlus, men det er gøy å få skryt.

En del av det som ble sagt var litt morsomt, så jeg har like godt skrevet inn hele sekvensen:

Noen som lo? Det gjorde i alle fall jeg.

Den første feilen kan unnskyldes: jeg var ikke så veldig nær. Jeg brukte et Canon EOS D30 digitalt speilreflekskamera med en 28-105mm zoom. Dette kameraet er (som mange andre digitale speilreflekser) bygget slik at brennvidden på objektivet økes med 60%, dvs. at zoomen kan fungere som en 184mm tele. Og det gjorde den, bildet er tatt på ca. 70 cm avstand. Det hjalp nok også at sommerfuglen var vant til folk. :-) I tillegg beskar jeg bildet ganske mye i venstre kant, og litt under og til høyre.

Den andre feilen var litt verre: det finnes ikke rovsommerfugler. Voksne sommerfugler lever så godt som uten unntak kun av flytende føde: nektar, plantesafter, væske fra råtten frukt, etc. Det var nok helt tilfeldig at åmen var på samme plante.

Jeg er ikke helt sikker på hva det egentlig er sommerfuglen driver med, men jeg innbiller meg at den legger egg.

22. mars 2004 - Så var sesongen her igjen

Etter en uendelig lang lang lang, trist trist trist, våt og kald vinter er våren her.

Gløtter jeg ut av vinduet skulle jeg ikke tro det, der regner det horisontalt, skyer skjuler heiene i Ryfylke, og arbeiderne på kaien har varmedressene godt igjenkneppet for å holde på de få varmegradene som er.

Men reiser jeg meg, bøyer meg frem og titter nedover stiger varmen straks. For der står det en safrangul BMW F650GS og venter på turen hjem. Med ABS-bremser og varmehåndtak sørger den for at jeg kommer trygt og komfortabelt frem, samma pokker hvor ufyselig omgivelsene er.

*Glise*.

16. februar 2004 - En mandagskveld i februar

Jeg var så redd for å mislykkes før. Nå vil jeg bare prøve å være en fin amatør. En som prøver, vil og lærer. Som håper drømmen bærer.

Det er alltid noen som får en enda større bit. De sier de har vært heldige, men kanskje var det bare slit. Det er alltid noen som er høyere på strå. Men man kan bli både stiv og kald av å stå så lenge på tå.

(Med inderlig takk til Anne Grethe Preus, som gir ro i sjela når motbakkene blir slitsomme.)

11. november 2003 - Musikkfestivaler for gamlinger

For vel et år siden oppdaget jeg jazzen. Det vil si, jeg har hørt på jazz on & off i mange år, men frem til for vel et år siden dreide det seg stort sett om den snille uskyldige jazzen: dixieland, storband, swing, sånt som har den grusomme samlebetegnelsen "gladjazz" eller, litt bedre, "tradjazz".

Bebop og hard bop og postbop og improvisasjonsjazz generelt var sånt som jeg bare ikke begrep meg på.

Men så sa det pling da, for vel et år siden. Og siden har jeg stort sett ikke hørt på annet. Storheter som jeg for to år siden bare kjente av omtale, om det, har jeg nå på øret til enhver tid.

Jeg begynte med revolusjonen på førtitallet - Parker, Gillespie, Young - og jobbet meg videre opp gjennom femti- og sekstitallet - Rollins, Davis, Coltrane, Monk, etc. etc. etc - og har faktisk etterhvert fått sans for nåtidige frijazzutøvere som Zorn, Vandermark og Nilssen-Love.

I januar hvert år arrangeres det i Stavanger en tradjazz-weekend, med 10-15 konserter fordelt over tre dager. Jeg stilte selvsagt i år, men egentlig gledet jeg meg mye mer til mai, da Maijazz går av stabelen. Tradjazz var jo det gamle, velkjente, det jeg ønsket meg var den "skikkelige" jazzen.

Like etter tradjazz-weekenden kom jeg over en etterlysning på www.maijazz.no der de etterlyste frivillige funksjonærer (jazzistenter) til Maijazz. Jeg meldte meg straks på, og tenkte at det kunne være en grei måte å komme inn i et til nå ukjent miljø på.

Og det var det. å være jazzistent under Maijazz er en slitsom men spennende opplevelse. Miljøet i arrangementsorganisasjonen er fantastisk og anbefales på det sterkeste.

En av ulempene med å være jazzistent var at jeg trolig fikk med meg mindre av Maijazz enn jeg ellers ville gjort. Jeg jobbet ikke som billettselger eller vakt på arrangementene men som kaospilot - et usynlig elitekorps som fungerer i skyggene og trør til der det trengs.

Tilværelsen som kaospilot besto av lengre perioder med venting ispedd plutselige rykk med intens aktivitet. Dermed fikk jeg både lempet stoler, utøvd crowd control, spilt kort og Trivial Pursuit, sovet, sett deler av O Brother Where Art Thou, kjørt limousine med artister, kjørt Transit med instrumenter, bli kjent med masse mennesker jeg aldri ellers ville blitt kjent med, og mye mye mer. Morro! På de to frikveldene jeg hadde fikk jeg også med meg et par konserter som betalende gjest. Og på toppen av det hele fikk jeg med meg noen gratis høydepunkter, spesielt konserten med Kimmo Pohjonen.

Og det var vel Kimmo som fikk meg til å begynne å fundere litt etter at støvet hadde lagt seg...

For ellevill og spenna gæren elektrosynthtrekkspill fra Finland er morro, bevares, men er det jazz?

Ikke så veldig.

Så jeg tok for meg programmet for Maijazz 2003 og lette etter den "egentlige" jazzen. Og det var ikke så veldig mye å finne.

Det er liten tvil om at Garbarek er jazz. Og Dixie fra Molde er da det de også, selv om de er solid plassert i tradjazz-genren. Randi Tytingsvåg er også jazzutøver når hun synger Cole Porter, men også det ligger i tradjazz/swing-området. Bebopen, hvor er den? Fraværende.

Ser man på de store utenlandske trekkplasterne så er det faktisk knapt snakk om jazz i det hele tatt - det vi har å gjøre med er musikk som om den skulle fått noen samlebetegnelse må nøye seg med den vage og feige "world music". Gotan Project er ikke jazz - selv om det er kul musikk.

Jeg kan gå med på at Coco Mbassi og Maria Jõao spiller musikk som har sterke elementer av jazz i seg. Og Georgie Fame og Dennis Rollins er jazz god som noen. MEN HVOR ER BEBOPEN? Hulk.

Nå var Maijazz 2003 en timingmessig merkelig greie. På grunn av amerikanernes galematias i Irak var det henimot umulig å få noen fra USA til å røre seg ut av landet. Til og med Cheb Mami avlyste sin reise til Stavanger av den grunn. (Og han spiller utrolig stilig musikk han også. Men rai er heller ikke jazz.)

Jeg lever i håpet om at Maijazz 2004 i hvertfall får tak i en eller noen artister som leverer "gammaldags improvisasjonsjazz" slik at halvgamlinger som meg også kan bli glade. Inntil så skjer trøster jeg meg annenhver tirsdag med Stuenensemblet som spiller vaskeekte boppete jazz på Skjenkestuen. Og det er en god trøst.

Men min granskning av Maijazz-programmet ledet meg også ut til å titte på hva slags artister de andre jazzfestivalene plasserer på programmet. Og det var en til dels tragikomisk opplevelse som endte opp med å stille Maijazz i et faktisk ganske bra lys.

Se for eksempel på Moldejazz, klassikeren over alle i det norske jazzfestivallandsskapet. I 2003 hadde de besøk av disse kjente jazzutøverne: 2 Små Kinesere, Bertine Zetlitz, Cc Cowboys, Dum Dum Boys, Kaizers Orchestra, Madrugada.

Sukk. Men joda, det er massevis av utmerket jazz på Moldejazz også, og jeg kunne godt tenkt meg å vært der. Og det er fremdeles mer jazz enn pop/rock, heldigvis. Men allikevel...

Men haka traff ikke gulvet helt før jeg besøkte nettstedet til The Montreaux Jazz festival. Det var da jeg måtte bite meg i leppa og klype meg i armen og gjøre verdivalg på om jeg skulle le eller gråte.

For der er trekkplasterne Jethro Tull, Radiohead, Morcheeba, Craig David, Yes, Simply Red, Jamiroquai, Lisa Stansfield, The Pretenders, Van Morrison og ZZ Top. Og så har de klart å få skviset av plass til et par jazzkonserter også, til nøds.

Hva er det som foregår? Her er min teori:

Den første rock-n-roll-generasjonen er på rask vei mot pensjonsalderen. De liker fremdeles musikken sin. Og de liker stort sett slett ikke elektronika og hiphop.

De ønsker å kunne gå på musikkfestivaler de også. Og de ønsker å kunne gjøre det uten å måtte risikere å møte på barnebarna. For de fleste femtinoeåringer er det uaktuelt å reise til Quart eller til Roskilde, selv om Bowie eller Stones skulle finne på å stille der. Roskilde er ikke deres arena lenger, og Quart har aldri vært det.

Samtidig sliter jazzfestivalene med å få publikum, og innser at en måte å få opp besøkstallene er å ta inn mainstreamartister som appellerer til et videre publikum, men fremdeles i samme aldergruppe som jazzelskere flest.

Men det høres ikke noe videre KULT ut å gå på en Musikkfestival for middelaldrende, så de fortsetter å kalle det "jazzfestival".

Og sammenlignet med sånt noe er Maijazz rene puritanismen.

Argh. Jeg tror jeg setter på Ornette Coleman og avreagerer litt, jeg.

30. mai 2003 - Cheese!

Vi har hatt et sett med skikkelig bra fotoutstyr i mange år. To Canon kamerahus (A1 og T90) med tilhørende objektiver av meget bra kvalitet. T90 er et proffkamera som ble lansert av Canon i 1986, og vi kjøpte et av de første som kom til landet.

året etter lanserte Canon sin EOS-serie med autofokus og en helt ny objektivfatning, og resultatet er at våre kameraer og optikk befinner seg i en evolusjonsmessig bakevje - det produseres ikke lenger utstyr som er kompatibelt med vårt, og optikken vår kan ikke brukes på nyere kamerahus.

Det har egentlig ikke vært noe problem - kameraene fungerer flott den dag i dag.

Men som programmerer, webmenneske og utstyrsfrik har jeg de siste årene hatt et voksende sug i magen etter å få meg et digitalkamera. Jeg kjøpte meg et enkelt Kodak DC200 for et par år siden som jeg stort sett har brukt som et fyll-og-rør-kamera - enkelt å ha på lomma, ingen innstillinger å bry seg om - og det har forsåvidt gjort jobben sin men er ikke akkurat noe kamera man jobber med for å få bra bilder.

Det jeg har ønsket meg er et digitalt speilrefleks - et kamera som gir de samme muligheter for manuell kontroll og kreativitet som et T90. Men gjerne med nymotens støtte som f.eks. en innebygget blitz og autofokus.

Sånne kameraer er fremdeles i rivende utvikling - og svært dyre. Men siden det lanseres et par nye modeller i året begynte jeg for en tid siden å se meg om etter et brukt kamera, noe man kunne få for rundt ti tusenlapper i stedet for førti-femti.

Og for en uke siden fant jeg et - et Canon EOS D30 kamerahus til salgs på QXL for knapt 7.000 kroner. Da dette kameraet ble lansert for litt over to år siden var listeprisen ca. 22.000 kroner, så jeg slo til.

Onsdag ettermiddag hentet jeg kameraet på posten. I tillegg plukket jeg opp en flunke ny 28-105mm zoom (f3.5-4.5 USM II).

Kristi himmelfartsdag var dagen for å teste kameraet. Og da regnet det selvsagt. Men det er ingen hindring, så jeg og datteren tok en tur for å finne noen motiver. Og noen titalls bilder ble det. Det du ser her er de bildene som kom ut av kameraet. Ingen redigeringer, ingen justeringer, ingen sensur. Kameraet er i seg selv ikke særlig imponerende mht. oppløsning (3.25 megapixels gir bilder på 2160x1440), men det holder godt så lenge man ikke har ambisjoner om å produsere papirbilder større enn A4. (Og har man slike ambisjoner er det også mulig. Man må bare jobbe litt mer, bruke RAW-format og etterbehandling i stedet for kameraets innebygde JPG-modus, ta i bruk proff-klasse programvare for skalering osv.)

EOS D30 er et litt merkelig kamera i skjæringen mellom amatør og proff. Det har de ulike eksponeringsmetodene som jeg er vant til fra T90 - P, Av, Tv og manuell - men også en ren "pek og klikk"-modus som slår av de aller fleste kontroller på kameraet og automatisk gjør som kameraet synes best. Pr. default er autofokusen automatisk og "brukervennlig", men det er enkelt å rekonfigurere kameraet slik at det ikke autofokuserer med mindre du ber pent. Og så videre.

Jeg har under to døgn erfaring med kameraet så langt, og kommer sikkert til å skrive mer om det etterhvert, men hittil er alt bare lykke.

Web-albumet har jeg forresten laget med verktøyet JAlbum som jeg fant med Google i går kveld. Hvis du ønsker å presentere bildene dine på nettet og ønsker å ha en viss kontroll over hvordan albumene blir seende ut så anbefales dette produktet på det varmeste. At det er laget i Java har ingen ting å si for kvaliteten på programmet, selv om det varmer et programmererhjerte. Viktigere er det at det er gratis.

Tåka letter ute. Kameraet er ved min side. Jeg må visst ut en tur...

27. mars 2003 - A Song Of Ice And Fire

Egentlig er jeg en ihuga hardcore hitech science fiction-elsker. Jeg synes bare ikke det er videre gøy lenger. At jeg skulle kunne vokse ut av Asimov og Niven og Heinlein og en dag synes at det var mer morro å lese fantasy enn "skikkelig" scifi, det er noe jeg for 20 år siden ville funnet totalt utrolig.

Men så sitter jeg nå her da.

Det startet med Glenn Cooks Black Company-serie. Det lå en bunke av dem på kontoret til Knut Borge (de som lurer på hvilken Knut Borge det er kjenner ham ikke). Så jeg lånte et par. Og kom rødøyet tilbake neste morgen etter mer.

Etter noen dager var kompaniet i en skikkelig cliffhangersituasjon i det jeg slapp opp for bøker. Det var da Knut fortalte meg at det ikke var skrevet fler, at Cook visstnok hadde hatt et manus klart for neste bok men så kastet det og begynt på nytt.

Cold turkey. Grusomt.

De resterende tre bøkene kom etterhvert, med noen år mellom hver. Men ingen av dem var bra. Kanskje fordi de ikke var bra, men kanskje også fordi skuffelsen var så stor dengang jeg var midt i eventyret og det så stoppet.

Nå er jeg der igjen. Søren også.

For et par år siden gikk jeg gjennom en liste over "Tidenes 100 beste Science Fiction-romaner", og kjøpte 10-12 av de bøkene på topp som jeg ikke hadde lest. Noen av dem fenget umiddelbart og ble slukt, andre havnet på bakbrenneren. Sånne som du tar frem nå og da, leser fire-fem sider i, rynker på nesen og sier "var dette noe bra da?", og slenger tilbake på hylla.

En av disse bøkene var A Game Of Thrones av George RR Martin, bok 1 i hans Song Of Ice And Fire-serie. I løpet av to år leste jeg meg gjennom de første par kapitlene av den, tre-fire sider i slengen. Den havnet i hylla hver gang.

Helt til for en uke siden. Jeg plukket den frem, som så mange ganger før, bladde meg fremover til der jeg slapp for fire måneder siden, og leste. Plutselig begynte det å bli lyst ute, og jeg var på side 250.

En helt fantastisk bok. Og hva finner jeg ut deretter? Joda. Song Of Ice And Fire er slett ikke ferdig. Serien er planlagt å ha seks bøker, og bare tre av dem er utgitt ennå. Bok nummer fire er planlagt utgitt i september 2003. (Hardcover-versjonen er allerede ute, men jeg er en innbitt paperback-fan.)

Så her det gjelder det å lese sakte for å slippe abstinensen som traff meg med The Black Company.

Heldigvis har jeg mange sider foran meg - A Game of Thrones er på 835 sider, og jeg har fremdeles ca. 100 igjen. Så kommer A Clash of Kings (1009 sider), A Storm of Swords (992 sider), og i september kommer altså A Feast for Crows på 704 sider.

Yum.

3. februar 2003 - Morgan Kane var hans navn

Jeg leste alle Morgan Kane-bøkene etterhvert som de ble skrevet. Dvs. jeg startet ikke før Kjell Hallbing hadde kommet til bok 30 eller så, men de første 30 bøkene gikk unna på en måned, og så var det bare å belage seg på å stille i kiosken hver bladdag for å se om det var noe nytt å ta med hjem.

For noen uker siden kom jeg over en av Bladkompaniets dobbeltbinds-nyutgivelser, og kjøpte den. Det var bind 2, som inneholdt Comanche! og Den siste Cheyenne.

Det var ikke før jeg hadde lest denne boka at det gikk opp for meg at Bladkompaniet i denne utgivelsen har sortert Kane-sagaen kronologisk, og ikke i utgivelsesrekkefølge.

Totalt uakseptabelt! For en som tidligere har lest hele Kane-serien etterhvert som den har blitt skrevet var det vel så viktig å observere Hallbings utvikling som forfatter og spesialist på wild west-arkana som å følge med på hva som skjedde når med Morgan Kane. De tidlige og de senere bøkene er svært forskjellige både mht. språk, plot, karakterbeskrivelser og stemning.

Kane-serien starter i 1966 med bøker som er ekstremt enkle i formen, som følger etterhvert godt kjente klisjeaktige kåbbåibok-plot, og som fokuserer mer på å være underholdende enn å være korrekte. Mot slutten av serien har bøkene blitt lengre, plottene mer intrikate og bøkene er spekket med detaljkunnskap om liv og levnet i det ville vesten som i større og mindre grad er vesentlig for historien som fortelles. Hallbing føler tydeligvis også behov for å være politisk korrekt i en helt annen grad enn ti år tidligere. F.eks. får indianerne en ganske annen behandling i Comanche! (nr. 71, 1974) enn hva som blir negre til del i Med loven i ryggen (nr. 4, 1966).

Så jeg ga opp dobbeltbindutgivelsene, og har nå begitt meg inn på en bruktbuvandring for å skaffe meg de "skikkelige" Kane-utgivelsene i tilnærmetvis utgivelsesrekkefølge.

Joda, Morgan Kane er kiosklitteratur - guttas versjon av Sagaen om Isfolket. Jeg skammer meg ikke plagsomt over å lese dem allikevel, jeg. Og får disse bøkene noen til å lese som ellers ikke ville ha gjort det, så hurra.

Og etter å ha brukt masse tid på å lese bøker av "seriøse" forfattere som tilsynelatende er ute av stand til å smi en historie uten å bruke 400+ sider på den, så er det en befrielse å plukke opp en gul-rød lefse på 120 sider som det er mulig å komme gjennom på et par ettermiddagstimer.

23. januar 2003 - Butikkberøvelse

Jeg er så heldig å bo under 100 meter fra nærmeste kjøpesenter, men nå er matforretningen der stengt for ombygning. Den skal gjøres om til en Meny-butikk. Jeg lurte en stund på hvorfor det må ta 14 dager å etablere en Meny-butikk i lokaler der det allerede er en matforretning, men så gikk det opp for meg. De venter på at kjøttet skal bli gammelt nok.

3. januar 2003 - Lydbøker - en fryd for øret

Lydbøker er fantastiske greier, og slett ikke bare for blinde og svaksynte.

Jeg har nesten hele mitt liv hatt et fanatisk forhold til det skrevne ord, men i høst oppdaget jeg lydbøkene. Jeg spaserer til og fra jobb i tillegg til tur med hund morgen og kveld, til sammen over en time om dagen. Som regel har jeg med meg Discman eller iPaq med musikk. I høst kom jeg over lydboka "Microserfs" lest av Matthew "Chandler" Perry, og fant ut at jeg skulle prøve den. Gøy, gøy, gøy!

En del eksperimentering viser at lydbøker ikke fungerer i alle sammenhenger. Noen taler varmt for å bruke lydbøker på bilturer med hele familien, men dette er ikke noe for meg. Når jeg leser får ingen blande seg inn. Lytter jeg på bøker skal det være tyst.

I tillegg er det ikke alle som leser bøker som kan lese. Vær på vakt dersom en bok er lest av forfatteren selv. Jeg oppdaget til min forferdelse at William Gibson overhodet ikke eier diksjon.

Favorittjulegaven i år var den som sto på toppen av ønskelista: Populærmusikk fra Vittula skrevet av Mikael Niemi og lest av åsleik Engmark. Fantastisk! 6 CDer og syv og en halv time med kos.

Og et godt nytt år til alle, forresten!

30. desember 2002 - Norges LoWWWer, et tilbakeblikk

I 1994 kom Lovdata på nettet, - det ble mulig å koble seg opp mot databasene deres over internett og ikke bare med modem som tidligere. Men Lovdata var fremdeles en kommersiell tjeneste, det kostet penger å få tilgang på Norges Lover på nett.

Ikke alle likte dette, og høsten 1994 startet prosjekt Norges LoWWWer. Det kortsiktige målet var å få scannet, OCR-tolket og lagt opp på nettet så mye som mulig av Norges Lover. Lovene i seg selv er jo allemannseie (i motsetning til f.eks. noteverket i den trykte utgaven), så vi var så langt vi kunne se i vår fulle rett til å gjøre dette.

Det langsiktige målet var selvfølgelig å få pressedekning og skape oppstuss, og forhåpentligvis få Lovdata til å gjøre lovtekstene fritt tilgjengelige på nettet. Dette skjedde etterhvert, og i følge Lovdata helt uavhengig av Norges LoWWWer, som bare var et amatørmessig tulleprosjekt. Whatever.

Selv om man i dag har fri tilgang til såvel Norges lover samt sentrale og lokale forskrifter via Lovdata så er Lovdata fremdeles også en kommersiell tjeneste, hvor man må abonnere dersom man ønsker tilgang til mer snevert stoff som rettsavgjørelser, forarbeider, uttalelser og vedtak, EøS/EU-rettskilder mv. Jeg finner selv ikke dette unaturlig eller negativt. For meg var grunnen til å engasjere seg i Norges LoWWWer en oppfatning av at borgere i et nasjon bør ha fri tilgang på de lover og forskrifter som styrer deres liv og virke. Lovdatas gjenværende lukkede områder er i hovedsak interessant for jurister, og de har råd til å betale for det.

28. desember 2002 - (persistens - kontekst) = auda

Google er farlige saker. Og kontekst er viktig. Det er to ting jeg har fått innprentet nok en gang etter at jeg har brukt Google for å lete etter saker som jeg selv har skrevet.

For eksempel fant jeg denne perlen. I utgangspunktet ser det helt vanvittig ut: Bjørn trenger seg inn på en italiensk mailingliste og fornærmer alle der (dog trolig uten at de forstår fornærmelsen).

Setter man det inn i den virkelige sammenhengen så blir ting litt annerledes: GEN-ITALIAN-L er en mailingliste som er gatewayet mot en eller annen it.*noe* newsgruppe, og mitt utbrudd er et svar til odo@alinet.com som plutselig begynte å kryssposte - på italiensk - mellom denne newsgruppen og en no.it.*-gruppe.

Sett i den sammenhengen er postingen min mer forståelig, om enn ikke noe kroneksempel på raffinert humor. Men det hjelper ikke mye så lenge mitt bidrag blir lagret til evig tid i et web-arkiv, ute av kontekst og samtidig lett tilgjengelig for allverden gjennom Google. Og på toppen av det hele med min daværende jobbmailadresse. Usj.

27. desember 2002 - Er Internett farlig?

Jeg har en etterlysning å komme med! En gang rundt ca. 1997 avholdt Den Norske Dataforening en debattforestilling i Oslo med tittelen "Er Internett farlig?" Jeg var en av innlederne der, og holdt en innledning med samme tittel. Når jeg nå til slutt starter arbeidet med å sette ting jeg har skrevet i system så viser det seg at jeg mangler manuset til denne innledningen. Det har tidligere ligget på nettet på opptil flere av mine hjemmesider, men nå er det søkk borte.

Jeg har fremdeles et lønnlig håp om at det kanskje dukker opp i en eller annen fysisk eller digital skuff her i min egen rotebinge, men dersom det skulle være noen som sitter på en kopi så hadde jeg vært svært takknemlig dersom du/dere sendte meg en mail.

26. desember 2002 - En blogg blir født

Ja, nå har jeg endelig tatt spranget jeg også, og har begynt å oppdatere gjemmesidene mine. Siden '93 eller noe sånt har jeg alltid hatt ting liggende på nettet, men stort sett i en så statisk tilstand som overhodet mulig, og gjerne litt mer. Ei så lenger, jeg innser at tidens ånd krever større dynamikk. Så dermed er BLoggen født.

I denne første romjulsbulletinen skal jeg nøye meg med å peke på noen saker jeg har liggende her på nonews.net:

• Jeg oppdaterer CVen min sånn en gang i blant når jeg blir inspirert eller føler behov for å teste jobbmarkedet. Der finner du all nødvendig kontaktinformasjon for meg, og en mengde hemningsløs skryt. I skrivende stund er det noen måneder siden sist den ble flikket på. Den har for eksempel ikke fått med seg at arbeidsstedet mitt har skiftet navn igjen og at jeg har begynt å spille klarinett igjen etter over 20 års opphold.
• Når inspirasjonen tar meg (og det er ikke ofte) driver jeg av og til med slektsgranskning. Her på nettet har jeg liggende en skikkelig gammel dump av databasen min. Tar inspirasjonen meg igjen kan det være at jeg legger ut en nyere utgave.
• En gang i urtiden på midten av 90-tallet skrev jeg en oppsummering av Usenets historie i Norge. Du finner referanser til dokumentet fra en rekke steder på nettet, men de fleste pekerne er råtne, og går ut i villa til servere og kontoer som ikke har vært der på en stund. Nå til dags ligger dokumentet derimot her.

  Skulle du ønske nyere informasjon om Usenet i Norge så er www.usenet.no stedet å besøke.

• Romjula 1995 trykket Aftenposten en artikkel med tittelen "Pedofilt treffsted stanset". Artikkelen var skrevet av journalist Jan Gunnar Furuly og omhandlet stengingen av en IRC-server ved Universitetet i Oslo etter at det var "avslørt" av den angivelig fungerte som formidler av barneporno og som et treffsted for pedofile.

  Det var mange som ble oppbragte over denne saken, både over grunnlaget for stenging av IRC-serveren og over medias håndtering av saken. Vi skulle f.eks. ønske at journalister som skrev om slike saker hadde i det minste et grann av forståelse av common-carrier-prinsippet og nettets natur.

  Etter noen dager ble IRC-serveren ved UiO gjenåpnet, og fakultetsdirektør Rune Fløisbonn annonserte en rekke "tiltak" som sørget for at den aldri mer kunne brukes for pedofili-formål. Eller i det minste for at UiO ikke kunne beskyldes for å ikke gjøre noe i saken.

  For å få utløp for min egen frustrasjon rundt hendelsene skrev jeg en parodi på Aftenpostens oppslag. I parodien er det postverket som får gjennomgå i stedet for IRC-servere, og alle navn er endret. Ellers er parodien i det store og hele identisk med avisoppslaget.

  Debatten rundt stengingen gikk høyt på news, spesielt siden Furuly og informantene hans som fikk i stand stengingen også deltok der, og Jens Balchen skrev etterhvert et festlig skuespill-manus som kan bruke for å gjenskape denne.

• En gang i tiden kjørte jeg en Yamaha FZ750. Da jeg solgte denne så annonserte jeg den for salg på nettet. For tiden kjører jeg en Yamaha TDM850. Siden jeg ikke har tenkt å selge den har jeg heller ikke rotet meg til å ta noen bilder av den. Sorry.